I grove trekk kan man skille bildeformater i liggende-, stående-, og kvadratisk format. Valg av format er retningsgivende for bildets komposisjon, men kan også påvirke hvordan betrakter oppfatter innholdet i bildet. Denne artikkelen omhandler det kvadriatiske formatet, et format som har inspirert meg i lang tid,- lenge før Instagram gjorde det populært igjen. På 1960-tallet var 6x6cm analog film det mest populære formatet for profesjonelle fotografer og flere mener fortsatt at det kvadratiske formatet er mer intellektuelt og utfordrende enn rektangulære formater. Det kvadratiske formatet er på mange måter også et enklere format da en aldri trenger å ta noen avgjørelser i forhold til om en skal ta bildet med kameraet i vertikal eller horisontal stilling. Det kvadratiske formatet har samme høyde som bredde (forhold 1:1), altså har ikke formatet noen bestemt retning og diagonalen er 45 grader. Selv uten innhold oppfattes det kvadratiske formatet som avbalansert og rolig.

Med digitalkamera og den digitale arbeidsprosessen kan vi nå beskjære, eller "croppe" bildet etter at vi har tatt det. Men, siden bildeflatens diagonale vinkler endrer seg med formatet så er det fornuftig å tenke bildeformat før bildet tas. Se også illustrasjonen til høyre der liggende 3:2, stående 2:3 og kvadratisk format er satt opp for sammenligning.

I motsetning til det stående- og liggende formatet, der man vanligvis følger sterkt etablerte regler for komposisjon, står man friere når det gjelder komposisjon i det kvadratisk format.

Den vel etablerte regelen «rules-of -thirds», der hovedmotivet plasseres en tredjedel fra billedrammen, blir mer eller mindre irrelevant når man plasserer det samme motivet på innsiden av den kvadratiske rammen. Komposisjon med motivet i senter, eller helt ut på siden, kan være vel så effektivt. Kvadraturen kan også være med å fremhever formene i motivet, for der øynene følger fra kant til kant på rektangulært format, vil de som oftest bevege seg i ring om det samme bildet beskjæres innenfor en kvadratisk ramme. Dessverre mangler majoriteten av digitalkamera mulighet for forhåndsvisning i kvadratisk format, slik at resultatet må visualiseres og planlegges for før man eksponerer.

Leica M9 + Leica Summicron ASPH 35mm
f/11@1/750s ISO100

Leica S + Summarit 70mm ASPH. f22@30sekund ISO100, ND 6 filter.

Dette er en av de mest avfotograferte steinene på Tromøy. Den ligger rett ved Bjellandstrand gård. Jeg har tatt bilder denne utallige ganger, men jeg har aldri vært fornøyd med resultatet. I det normale 3:2 formatet har steinen ofte blitt for dominerende og tung. Denne dagen bestemte jeg meg for å prøve noe nytt. Det hadde snødd litt på natten så jeg tenkte at det også ville være med å lysne motivet og sålendes være med å gjøre bilde lettere visuelt sett. For å få tilstrekkelig lukkertid slik at bølgene blir utvasket har jeg brukt ND6 filter fra Breakthrough Photography som tidligere er omtalt her. Her bryter jeg de vanlige reglene med å legge horisonten i midten av bildet, samtidig plasserer jeg også motivet i senter.

Leica S + Summarit 70mm ASPH. f22@1sekund ISO100

Fotografiet Stille er også tatt ved Bellandstrand rett før uværet Synne herjet på sørlandet. Det myke lyset denne morgenen lar noen av detaljene bli mindre fremtredende, fargene dempes og bidrar til en egen stemningsbærende verdi. For å forsterke denne roen er det valgt et kvadriatisk format. Samtidig er det lille en kan skimte av bevegelse plassert nær senter av bildet. Tiden representeres ved bevegelse, så ved å ha forholdsvis lang lukkertid på ett sekund, blir det rennende vannets bevegelsesuskarpet en referanse for hva som er i ro og hva som beveger seg.

Leica S + Summarit-S 120mm CS. f5,6@125s ISO100

I bildeserien Dynamisk Harmoni, har jeg spilt på de kompositoriske motsetningene dynamikk og harmoni. Dynamikken er uttrykt gjennom danseren Jeanett`s kraft, intensitet og bevegelse. Mens den avbildede posituren, fargepalett og øvrig komposisjon er harmonisk. Hele serien kan du se her. Det er en slags frihet når en komponerer innen det kvadratiske formatet, formatet nærmest ber om enkle sterke komposisjoner. Former og linjer i bildet kommer tydeligere frem, noe som kan være årsaken til at spesielt sort/hvitt bilder kler det kvadratiske formatet så godt. Det kvadratiske formatet er spennende, men samtidig en stor utfordring da det er vanskelig å komponere et bilde med et kamera som har en søker i 3:2 formatet. Jeg kommer til å eksperimenter mer med kvadratisk format, kanskje aller mest innen sort/hvitt fotografering. De gangene jeg har hatt det som mål å ta kvadratiske bilder så har jeg lært mye om komposisjon i prosessen, noe som selvfølgelig også er til nytte innen alle type formater.

Henry Cartier-Bresson, en av de aller mest kjente og innflytelsesrike fotografene opp gjennom tidene, mente Eugene Herrigel’s bok “Zen in the art of archery” burde være obligatorisk å lese for alle fotografer som ønsket å komme seg ett steg videre. Cartier-Bresson så nemlig en parallell mellom den mentale kapasitet, utholdenhet og styrke som kreves for å være en god Kyudo til det å være en god fotograf. Kyudo er en japansk bueskytterkunst der målet er fysisk og mental balanse. Forøvrig handler boken om hverken bueskytting eller fotografering, men er oppsummering av den disiplin og styrke som er nødvendig for å bli en god Zen. Boken får du kjøpt her: www.boklubben.no

Dette med disiplin og mestring hos bueskytteren er så absolutt relevant for oss som fotograferer. For vi fanger også våre motiv ved å “skyte” de med vårt kamera. Altså må vi være på rett sted til rett tid, i tillegg må vi mestre teknikken. Og mest av alt: være mentalt tilstede.

En sportsfotograf jakter motivene sine med et raskt kamera som eksponerer bilder i samme takt som et maskingevær. De fyrer løs med 10-12 bilder i sekundet, har avansert følgefokus og alskens moderne automatikk for å sikre at motivet blir fanget med riktig eksponering og fokus. Og når vi skal ta bilder av noe som krever at vi håndholder kamera på en optimistisk lang lukkertid, ja da bruker vi mange av de samme teknikkene som en jeger i forhold til det å stå støtt. Vi må puste riktig og være bevisst i forhold til hvordan vi håndterer utløserknappen for å unngå bevegelser som kan føre til uskarpe eksponeringer.

Kanskje vi fortsatt er jegere, vi har bare byttet ut den tradisjonelle buen og riflen med et digitalkamera?

Lappugle i flukt. Leica S med Summarit 120mm CS
1/500s@f/5,6 ISO200. Manuell fokus.

Den aller største fellesnevneren med jegeren er naturlig nok at man må være på rett sted, til rett tid. For å lage spektakulære bilder trenger vi spektakulært lys. Lokal kunnskap om området der vi fotograferer er derfor en stor fordel. For en stund tilbake hadde jeg gleden av å få være med en fuglefotograf på tur. Han hadde hørt rykter om en Lappugle som befant seg i nærområde. Ugler har visstnok en spesielt utformet vingfjær med en ujevn ytterkant og hårlignende mikrostruktur, som minsker susingen når luften passerer over vingen. Å oppleve en ugle fly forbi så nært som dette, mindre enn 3 meter, er det nærmeste vi kommer å oppleve et spøkelse.

Fotografiet ovenfor er tatt med et kamera som er beregnet på bruk i studio, en Leica S. Det har følgefokus, men det er ikke egnet til å følge annet en øynene på en modell som beveger hodet forsiktig frem og tilbake i godt lyssatt studio. Så for å være sikker på å treffe fokus denne gangen, forhåndstilte jeg fokus på en trestubbe som lå i linje med der ugla var på vei. Så var det bare å vente til ugla kom dit den skulle være og trykke inn utløseren når den var over stubben. Kameraet tar ett bilde pr. sekund, så det er egentlig unødvendig å si at jeg hadde bare en sjanse til å "skyte" den. Til tross den enkle teknikken, så tviholder jeg på at jeg skal fortsette å bruke dette kameraet. Den tungvinte arbeidsprosessen gjør meg ekstra skjerpet.

 Leica S med Summarit 120mm CS
1/250s@f/16 ISO100

Rydbjerg Knude fyr utenfor Løkken i Danmark. Et fyr som er dekket av store vandrende sanddyner og et sted som kan være en aldeles fantastisk skue i det sola går ned i havet. Rudbjerg Knude fyr er et velkjent landemerke på Nord-Jylland som har måtte gi tapt for naturkrefter i form av enorme sandmasser som har begravet hele fyret. Det har opp gjennom tiden blitt gjort tiltak for å hindre at bygningsmassen skulle forsvinne i sanden, og det siste nå er at fyret fysisk har blitt flyttet til et sikrere område. Jeg husker jeg så fyret for godt og vel vel tyve år siden og da sto mesteparten av husene inntakte.

Denne ettermiddagen var hele Løkken innhyllet i tett havtåke, så der oppe på fyret var det ikke stort å se. Kvelden før hadde vi vært på det samme stedet for å sondere hvordan kveldslyset falt over sanddynene,- det kan virkelig være vakkert. Denne ettermiddagen, med tyve meter sikt, var derfor en skuffelse da vi innså at det neppe ville bli noen gode bilder herfra i dag. På vei ned tok vi en liten pause og i løpet av noen få minutter står vi plutselig innhyllet i et fantastisk lys som oppstår i det havtåken forsiktig slipper taket slik at noen solstråler kan skinne gjennom. På få minutter er vår modell Rebecca igjen på plass opp ved fyret. Akkurat i tide.

I den store klare søkeren på Leica S blir man fort blendet i sterkt motlys. Et prøvebilde, sammen med histogram, viser at jeg er innenfor en fornuftig eksponering med blender f/16 og 1/250 sekund lukkertid. Jeg bruker alltid histogrammet sammen med visning av bilder på displayet bak kameraet for å ha kontroll på eksponeringen. Teknikken min er å eksponere mot det lyse, for så om nødvendig trekke ned eksponeringen i postprosesseringen av bildet. Dette gir fantastisk detaljerte skyggepartier, man må bare passe på at ikke de lyse partiene brenner ut. Slike områder gir seg til kjenne på histogrammet så jeg følger ekstra nøye med. 

Leica M med Summicron 35mm ASPH
1/750s@f/11 ISO 200

Tilbake til hjemlandet. Denne gangen har jeg overnattet på Lillehammer og er på vei mot Elverum for å fly seilfly. Det er grytidlig på morgen og i det jeg svinger ut på E6 ser jeg at det er et utrolig flott lys over Mjøsa. Jeg svinger raskt av og kjører opp til Vingnesbrua der jeg ser en mann ta snarveien over til Lillehammer. Denne gangen har jeg med det svært enkle kameraet Leica M9, som du kan lese mer om her. Igjen handler det om å være på rett sted til rett tid. 5 minutt tidligere var broa tåkelagt og uten mannen der. 5 minutter senere er det sterk sol og heller ingen mann på broa. Litt flaks, men også her kommer lokal kjennskap til nytte. For jeg har vært ved denne brua et titalls ganger tidligere for å ta bilder ved forskjellige anledninger. Fotografiet har forøvrig blitt belønnet med flere internasjonale medaljer, deriblant sølvmedalje i "Nordic Digital Circuit 2018".

Tilbake til boken jeg startet med innledningsvis. Forfatter Herrigel skriver at man skal øve til man kommer til et stadie der man er forbi teknisk ferdighet, for så å utvikle videre det som ligger i underbevisstheten. Altså øve. Så øve enda mer. Øve helt til man når det stadie da bildene blir komponert av sinnets tanker og følelser. Først da kan resultatet bli vakkert for øyet og ikke bare hjernen. Herrigel skriver "den som har hundre mil å gå skal anse nitti som halveis av reisen".

Selv har jeg identifisert tre stadier i egen utvikling til der jeg er i dag som fotograf:
- steg 1: bli kjent med alle knappene på kameraet
- steg 2: ta fine bilder
- steg 3: utrykke meg selv gjennom bildene

Steg 1 og 2 anser jeg selv at jeg har fått kontroll på. Så da er jeg snart halvveis...   Etter å ha vært på Morten Krogvold sitt "Vågå - Trinn 1" fikk jeg igjen bekreftet at de viktigste redskapene i fotograferingen er fantasien og øynene. Har en ikke lidenskapen i hjertet eller en ikke klarer å se motivene, så hjelper det ikke med all verdens teknologi eller dyrt utstyr. Et godt bilde må komme innenfra!

Fotografering har i dag blitt tilgjengelig for alle. Det er mye takket være den revolusjonerende utvikling av mobiltelefonen, men også ved at mer avanserte digitalkamera har blitt tilgjengelig for folk flest. Moderne digitale kamera, enten det er mobiltelefonen eller et rent fotoapparat, har med sitt brukervennlige grensesnitt og nær ubegrenset lagringskapasitet, dramatisk endret måten vi fotograferer på. Vår eksistens i sosiale medier som Facebook, Pinterest, Instagram og 500px har selvfølgelig også en betydelig innvirkning på hvordan vi deler våre bilder. Utviklingen av sosiale medier skjer raskt, med mye innovasjon og oppdateringer, så det er bare å henge med om en ikke skal bli teknologisk akterutseilt.

Et fotografi er et viktig verktøy for å dokumentere vår tilstedeværelse. Og i dag knipses alt av alle. Soloppganger, bikkjer og barn fotograferes i hundretalls hvert eneste sekund. Og det kan være bra for de enkeltindividene som ønsker å knipse bilder til en stadig økende dokumentarisk database. En mindre god trend er at alle på død og liv skal fotograferer/filme alt de kommer over,- det knipses bilder fra ulykker og av andre hjelpeløse mennesker som ikke kan gjøre motstand eller engang kan fortelle at dette vil de ikke være med på. Jeg oppfatter det som en trend at det er viktigere å formidle at en var der, fremfor å lage et godt fotografi som kan være til glede for en selv og andre i ettertiden.

I begynnelsen av forrige århundre ble den 28. president Woodrow Wilson spurt om hvor lang tid han brukte på å forberede en god tale. “Tiden jeg trenger for å forberede talen er helt avhengig av hvor lang den skal være”, svarte han. “En tale som varer mindre enn ti minutt trenger jeg to uker på å forberede”, fortsatte han. “Men, om jeg kan stå å prate så lenge jeg ønsker, så kan jeg begynne å prate med en gang”.

Slik er det med fotografering også dersom en bytter ut ord med bilder. For meg handler fotografering om mer enn å fylle opp harddiskene med halvveis gode og dårlige bilder. Jeg er på jakt etter de få gode fotografiene som er vakkert, dekorativt, eller med en fortelling som kan glede eller provosere. I denne lille fotoserien som jeg har kalt "Dynamisk harmoni", har jeg fått med meg den profesjonelle danseren Jeanett Wesstøl. ,Vi har spilt på de kompositoriske motsetningene dynamikk og harmoni. Dynamikken er uttrykt gjennom Jeanett`s kraft, intensitet og bevegelse . Mens den avbildede posituren, fargepalett og øvrig komposisjon er harmonisk.

(For alle fotografiene: Leica S + 70mm Summarit 1/125s @ f/5,6 ISO100)

Her om dagen var jeg så heldig å igjen få ha med tålmodige og samarbeidsvillige Solveig inn i studioet til Kile Design med beliggenhet på Stoa. Dette studioet kan leies på timesbasis, noe som er perfekt for oss amatører som vil lære mer om lyssetting i profesjonelle omgivelser. Solveig har vært med flere ganger tidligere, og med sin alltid positive fremtreden, kombinert med flott kroppsbeherskelse, kommer hun stadig opp med noen herlige poseturer som er en ekte fotomodell verdig! For anledningen var hun denne gangen sminket av Liv Andersen. Utgangspunktet for fotoshooten var mest for å ha det gøy, samtidig som Liv ønsket seg bilder til sin make-up portfolio. For Liv er dette med å sminke såkalte “effekter“ en hobby, en interessen som startet da hun for noen år tilbake søkte på YouTube for å få inspirasjon til hva hun ville "gå med" til Halloween. En utdanning innen kunst har gitt et godt utgangspunkt med hensyn på både kreativitet og teknisk ferdighet, noe også det ferdige resultatet bærer positivt preg av.

"Waterdrops"
Leica S med Summarit 120mm CS. 1/500s@f/4,8 ISO100

Med som lysmester og med-fotograf er Leif Andersen, nok et entusiastiske medlem av Arendal Fotoklubb. Tidligere har begges hovedfokus vært innenfor landskapsfotografering, men nå er det portretter som fullstendig dominerer begges arbeider. Særlig spennende blir det når man kommer innenfor slike rammer som denne gangen, der vi kan leke med lys og uttrykk på en kreativ måte.

Av belysning ble det denne gang brukt 4 studiolys fra Elincrom. To lys er siktet inn mot en hvit bakgrunn, der hvert lys har ett farget filter påmontert for å få effekten av lys som går fra blått til fiolett. Hovedlyset står på innsiden av en enorm octabox med påmontert grid. Dette lyset står en liten halvmeter over hodet til modellen. Lyset er vinklet helt horisontalt slik at lyset går rett ned i gulvet. Modellen er plassert helt ute i kanten av dette lyset, for på den måten å få et veldig mykt lys og helt myke skygger. Det siste lyset er montert på innsiden av et rektangulært grid som gir en forsiktig retningsbestemt belysning fra baksiden.

  Legg merke til det blå og røde krepp-papir som er montert foran lysene i bakgrunnen. De gir en delikat fargelagt bakgrunn.

For å få mest mulig effektiv fotografering så velger jeg å kjøre bildene fortløpende inn til en Macbook  Proved hjelp av "tether"-funksjonen i Capture One. På denne måten tar det bare noen få sekunder fra jeg tar bildet til en kan se resultatet i full størrelse på laptop`n. Dette gjør det enkelt for meg å sjekke at fokus og eksponering er korrekt, samtidig som det gir gode mulighet til å finjustere detaljer jeg aldri ville lagt merke til om jeg skulle forholde meg til den lille skjermen bak på kameraet. En av de aller største utfordringene med å ha flere lysskilder er at en også innfører skygger som kan være vanskelig å se på den lille skjærmen bakpå kameraet. På en større skjærm er dette langt enklere å få kontroll over.

Alle bildene er tatt med det fabelaktig gode objektivet Summarit 120mm CS. CS er forkortelsen for Central Shutter, eller sentrallukker. Foruten å være særdeles skarpt, så tegner det opp bildene med slik kontrast og med mikrodetaljer som tilfører en helt spesiell karakter og følelse av dybde. Sentrallukker betyr at selve lukkermekanismen er plassert i objektivet. Enkelt forklart er dette objektivets blender som styres elektronisk og fungerer som en lukkermekanisme. Leica S kan nemlig opereres på to måter, enten som vanlig speilrefleks der lukkeren i kamerahuset brukes, eller man kan bruke lukkeren i objektivet. Fordelen med å bruke lukkeren i objektivet er at man da har en mye raskere blits synkroniserings-hastighet, helt ned til 1/1000sekund, siden CS-mekanismen arbeider mye raskere enn den tradisjonelle gardinen i huset. Ved bruk av den tradisjonelle lukkeren i huset er synkroniserings-hastigheten begrenset til 1/125 sekund. Alle disse bildene er tatt på 1/500 sekund lukkertid og blender f/4,8.

I denne mini-serien har jeg prøvd å skape et fotografisk utrykk som skiller seg ut med en itt mørk, tung, men samtidig utrykksfull portrettstil. Jeg liker å få mennesker til å stoppe opp med bildene mine, undre seg. Man skal se sjel og følelser i bildene mine. Hvis jeg kan skape følelser og reaksjoner med mitt arbeid er jeg fornøyd. Hvor vidt jeg har lykkes får dere som betrakter avgjøre.

I sin bok tar Karine Elisa Dehli leserne gjennom en rekke traumatiske hendelser som har utfordret hennes forståelse av det å være menneske etter at hun har fått sjokkbeskjeden: sønnen har akutt lymfatisk leukemi. I boken IKKE DENNE NATTEN beskrives en tilværelse tynget av maktesløshet, redsel og sorg, men også gleden av å leve i en verden fylt av ærefrykt, ydmykhet og takknemlighet. Men, mest av alt skinner en kjærlighetshistorie mellom mor og barn, mens livet er på det alle skjøreste.