Henry Cartier-Bresson, en av de aller mest kjente og innflytelsesrike fotografene opp gjennom tidene, mente Eugene Herrigel’s bok “Zen in the art of archery” burde være obligatorisk å lese for alle fotografer som ønsket å komme seg ett steg videre. Cartier-Bresson så nemlig en parallell mellom den mentale kapasitet, utholdenhet og styrke som kreves for å være en god Kyudo til det å være en god fotograf. Kyudo er en japansk bueskytterkunst der målet er fysisk og mental balanse. Forøvrig handler boken om hverken bueskytting eller fotografering, men er oppsummering av den disiplin og styrke som er nødvendig for å bli en god Zen. Boken får du kjøpt her: www.boklubben.no

Dette med disiplin og mestring hos bueskytteren er så absolutt relevant for oss som fotograferer. For vi fanger også våre motiv ved å “skyte” de med vårt kamera. Altså må vi være på rett sted til rett tid, i tillegg må vi mestre teknikken. Og mest av alt: være mentalt tilstede.

En sportsfotograf jakter motivene sine med et raskt kamera som eksponerer bilder i samme takt som et maskingevær. De fyrer løs med 10-12 bilder i sekundet, har avansert følgefokus og alskens moderne automatikk for å sikre at motivet blir fanget med riktig eksponering og fokus. Og når vi skal ta bilder av noe som krever at vi håndholder kamera på en optimistisk lang lukkertid, ja da bruker vi mange av de samme teknikkene som en jeger i forhold til det å stå støtt. Vi må puste riktig og være bevisst i forhold til hvordan vi håndterer utløserknappen for å unngå bevegelser som kan føre til uskarpe eksponeringer.

Kanskje vi fortsatt er jegere, vi har bare byttet ut den tradisjonelle buen og riflen med et digitalkamera?

L1005111

Lappugle i flukt. Leica S med Summarit 120mm CS
1/500s@f/5,6 ISO200. Manuell fokus.

Den aller største fellesnevneren med jegeren er naturlig nok at man må være på rett sted, til rett tid. For å lage spektakulære bilder trenger vi spektakulært lys. Lokal kunnskap om området der vi fotograferer er derfor en stor fordel. For en stund tilbake hadde jeg gleden av å få være med en fuglefotograf på tur. Han hadde hørt rykter om en Lappugle som befant seg i nærområde. Ugler har visstnok en spesielt utformet vingfjær med en ujevn ytterkant og hårlignende mikrostruktur, som minsker susingen når luften passerer over vingen. Å oppleve en ugle fly forbi så nært som dette, mindre enn 3 meter, er det nærmeste vi kommer å oppleve et spøkelse.

Fotografiet ovenfor er tatt med et kamera som er beregnet på bruk i studio, en Leica S. Det har følgefokus, men det er ikke egnet til å følge annet en øynene på en modell som beveger hodet forsiktig frem og tilbake i godt lyssatt studio. Så for å være sikker på å treffe fokus denne gangen, forhåndstilte jeg fokus på en trestubbe som lå i linje med der ugla var på vei. Så var det bare å vente til ugla kom dit den skulle være og trykke inn utløseren når den var over stubben. Kameraet tar ett bilde pr. sekund, så det er egentlig unødvendig å si at jeg hadde bare en sjanse til å "skyte" den. Til tross den enkle teknikken, så tviholder jeg på at jeg skal fortsette å bruke dette kameraet. Den tungvinte arbeidsprosessen gjør meg ekstra skjerpet.


L1008370

 Leica S med Summarit 120mm CS
1/250s@f/16 ISO100

Rydbjerg Knude fyr utenfor Løkken i Danmark. Et fyr som er dekket av store vandrende sanddyner og et sted som kan være en aldeles fantastisk skue i det sola går ned i havet. Rudbjerg Knude fyr er et velkjent landemerke på Nord-Jylland som har måtte gi tapt for naturkrefter i form av enorme sandmasser som har begravet hele fyret. Det har opp gjennom tiden blitt gjort tiltak for å hindre at bygningsmassen skulle forsvinne i sanden, og det siste nå er at fyret fysisk har blitt flyttet til et sikrere område. Jeg husker jeg så fyret for godt og vel vel tyve år siden og da sto mesteparten av husene inntakte.

Denne ettermiddagen var hele Løkken innhyllet i tett havtåke, så der oppe på fyret var det ikke stort å se. Kvelden før hadde vi vært på det samme stedet for å sondere hvordan kveldslyset falt over sanddynene,- det kan virkelig være vakkert. Denne ettermiddagen, med tyve meter sikt, var derfor en skuffelse da vi innså at det neppe ville bli noen gode bilder herfra i dag. På vei ned tok vi en liten pause og i løpet av noen få minutter står vi plutselig innhyllet i et fantastisk lys som oppstår i det havtåken forsiktig slipper taket slik at noen solstråler kan skinne gjennom. På få minutter er vår modell Rebecca igjen på plass opp ved fyret. Akkurat i tide.

I den store klare søkeren på Leica S blir man fort blendet i sterkt motlys. Et prøvebilde, sammen med histogram, viser at jeg er innenfor en fornuftig eksponering med blender f/16 og 1/250 sekund lukkertid. Jeg bruker alltid histogrammet sammen med visning av bilder på displayet bak kameraet for å ha kontroll på eksponeringen. Teknikken min er å eksponere mot det lyse, for så om nødvendig trekke ned eksponeringen i postprosesseringen av bildet. Dette gir fantastisk detaljerte skyggepartier, man må bare passe på at ikke de lyse partiene brenner ut. Slike områder gir seg til kjenne på histogrammet så jeg følger ekstra nøye med. 

 

L1001234

Leica M med Summicron 35mm ASPH
1/750s@f/11 ISO 200

Tilbake til hjemlandet. Denne gangen har jeg overnattet på Lillehammer og er på vei mot Elverum for å fly seilfly. Det er grytidlig på morgen og i det jeg svinger ut på E6 ser jeg at det er et utrolig flott lys over Mjøsa. Jeg svinger raskt av og kjører opp til Vingnesbrua der jeg ser en mann ta snarveien over til Lillehammer. Denne gangen har jeg med det svært enkle kameraet Leica M9, som du kan lese mer om her. Igjen handler det om å være på rett sted til rett tid. 5 minutt tidligere var broa tåkelagt og uten mannen der. 5 minutter senere er det sterk sol og heller ingen mann på broa. Litt flaks, men også her kommer lokal kjennskap til nytte. For jeg har vært ved denne brua et titalls ganger tidligere for å ta bilder ved forskjellige anledninger. Fotografiet har forøvrig blitt belønnet med flere internasjonale medaljer, deriblant sølvmedalje i "Nordic Digital Circuit 2018".

Tilbake til boken jeg startet med innledningsvis. Forfatter Herrigel skriver at man skal øve til man kommer til et stadie der man er forbi teknisk ferdighet, for så å utvikle videre det som ligger i underbevisstheten. Altså øve. Så øve enda mer. Øve helt til man når det stadie da bildene blir komponert av sinnets tanker og følelser. Først da kan resultatet bli vakkert for øyet og ikke bare hjernen. Herrigel skriver "den som har hundre mil å gå skal anse nitti som halveis av reisen".

Selv har jeg identifisert tre stadier i egen utvikling til der jeg er i dag som fotograf:
- steg 1: bli kjent med alle knappene på kameraet
- steg 2: ta fine bilder
- steg 3: utrykke meg selv gjennom bildene

Steg 1 og 2 anser jeg selv at jeg har fått kontroll på. Så da er jeg snart halvveis...   Etter å ha vært på Morten Krogvold sitt "Vågå - Trinn 1" fikk jeg igjen bekreftet at de viktigste redskapene i fotograferingen er fantasien og øynene. Har en ikke lidenskapen i hjertet eller en ikke klarer å se motivene, så hjelper det ikke med all verdens teknologi eller dyrt utstyr. Et godt bilde må komme innenfra!