Det er en god stund siden jeg har fotografert nå. Jobb, husbygging og familie tar nesten all tid. På kveldene prøver jeg alikevel å sette av en time eller to til å lese eller studere kjente fotografier for å lære mer om faget. Jeg har alltid vært fasinere av lys og skygger, der sterke kontraster kan skape et inntrykk av mystikk og drama, mens myke overganger gir en følelse av ro og harmoni. Og jeg har lenge hatt lyst til å utforske hvordan jeg bedre kan kontrollere lys og skygger for å fremheve detaljer, skape dybde og legge til en ekstra dimensjon i portrettene mine. Når det skal jobbes med lys i studio er det en stor fordel å ha en med makker som forstår oppgaven, der jeg i denne sammenhengen har hatt med Leif Andersen (www.andersenfoto.no).
Introduksjon
Kjellerlys eller clair-obscur er en maleteknikk som vektlegger kontrasten mellom lys og mørke. Denne teknikken kalles Chiaroscuro og teknikken strekker seg helt tilbake til renessansen og Leonardo Da Vinci. Maleriet til venstre; "Christine", er av mye nyere tid og ble malt av Fabian Perez som behersker chiaroscuro-teknikken i både portretter, landskap og stilleben. Gjennom sin forståelse for lys og malerisk dyktighet gir han på denne måten maleriene en følelse av volum og dybde, samtidig som mystikk og drama forsterkes i verkene sine.
Den malte kvinnen står i et nydelig malt lys der hun har en positur der hun vender seg vekk fra betrakter. Denne detaljen, som er tilstede i nesten alle portrettene til Perez, uttrykker to hovedting: mangelen på selvtillit og/eller besittelsen av den. Her det sistnevnte, der jeg mener hun her fremstår som trygg og elegant, uten å være hverken prangede eller sensuell. Hun fremstår som et vakkert menneske, malt på en slik måte at det også er tilgjengelig for oss som ikke forstår alt for mye kunst.
Dette lyset og denne posituren ville jeg prøve å gjenskape. Vi er så heldige i Arendal Fotoklubb at vi har vårt eget fotostudio, så sammen med modellen Iselin og lysmester Leif ville jeg prøve å gjenskape dette portrettet. Første oppgave er å være litt detektiv; hvordan er maleriet lyssatt og hvordan kan dette lyset gjenskapes i vårt fotostudio? Lyset i maleriet må dechiffreres slik at det lar seg gjenskape innenfor de ressursene vi har til rådighet; tre studiolamper, diverse lysmodifiseringsverktøy og en rull gaffa-tape. Først når det rette lyset er på plass kan det kommuniseres med modell, jobbe med positur og ansiktsuttrykk. Iselin har gode naturlig uttrykk, og hun slappet godt av slik at oppgaven ble enkelt å løse. Nedenfor er vår variant av Christine:
"Chiaroscuro"
I denne posituren mener jeg portrettet viser ei trygg og elegant kvinne, uten å være prangede eller sensuell.
1/500s @ f/4.8 ISO100
Lys
For å gjenskape lyssettingen i maleriet har vi satt opp tre lyskilder; hovedlyset er plassert på innsiden av en rektangulær softbox, sekundærlyset er et sterkt retningsbestemt lys på motsatt side og det siste lyset peker på bakgrunnen for å få frem strukturer i bakgrunnen som er med på å lage avstand mellom modell og bakgrunn. For ordens skyld er bakgrunnen sort, og den er erstattet med en malt bakgrunn i etterbehandlingen, der lyset i originalen skinner igjennom. Jeg har et ambivalent forhold til den firkantede softboksen da den også lager firkantede høylys i øynene. I dette tilfellet er det ingen problem da øynene ikke er direkte belyst. 
Eksempel på softboks der forskjellige lag med hvit duk endrer spredningsmøsteret på lyset.
Iselin er ei fantastisk modell; vakker, avslappet og trygg på oppgaven. Og veldig tålmodig som lar oss justere lyset millimeter for millimeter til det tilslutt tegner ansikt, kropp, struktur og muskelatur slik jeg er ute etter. Lys og skygger skal forsterke kroppsholdning, slik malerene får det frem med Chiaroscuro.
En generell påstand er at store lyskilder (paraply og softbox) gir et mykere lys, mens mindre lyskilder gir et betydelig hardere lys. Dette avhenger ikke bare av størrelsen, men også på avstanden du har mellom lysformeren og modellen. I dette tilfellet bruker vi det som kalles kantlys, der altså hovedlyset vris slik at det er det inderekte lyset som lysetter modellen. Et retningsstyrt sidelys på venstre side tegner konturene og er med på å separere Iselin fra bakgrunnen. Et lite tips til meg selv, og kanskje flere, er at det er viktig å passe på at sidelyset aldri skaper sjenerende skygger fra hår og hender, likeså forvirrende doble høylys i øyne eller på nese. Skisse av lysoppsettet ser du nedenfor.
Kamerasystem
Den trofaste Leica S 006 beviser nok en gang sin styrke i studio, der spesielt opptegning av detaljer i høylys og skygger er fabelaktig. Kameraet er tregt, har elendig autofokus, men CCD-sensor, altså forgjengeren til CMOS som alle nye kamerasystem har i dag, brillierer i forhold til gjengivelse av farger og de viktige strukturerne i høylys og skygger. Dette er Leica M9 på steroider! Denne gang er alle bildene tatt med Summarit S 120mm CS optikk, der CS står for Central Shutter, altså er selve lukkeren plassert i objektivet. I prinsippet er dette blenderen som styres og fungerer som en lukkermekanisme. Leica S kan opereres på to måter, enten som vanlig speilrefleks der lukkeren i kamerahuset brukes, eller man kan bruke lukkeren (CS blende-mekanisme) i selve objektivet. Fordelen med å bruke lukkeren i objektivet er at man nå har en mye raskere blits synkroniserings-hastighet, ned til 1/1000 sekund, siden CS-mekanismen lukker mye raskere enn gardinen i kamerahuset.
Tether til Capture One
Som alltid i studio blir bildene direkte overført til en laptop slik at både jeg, Iselin og lysmester Leif kan se bildene fortløpende. I tillegg til å verifisere lyset er dette en enkel metode for å sikre at fokus er korrekt, eller for den sags skyld se at hår og annet rusk ikke er sjenerende. Slike små detaljer er neste umulig å se på den lille skjermen bak på kameraet. Capture One har så smått begynt å støtte tether fra Leica-kamera, men 006´n er så gammel at de ser ut til å ha glemt denne modellen. For å få bildene over til en såkalt "hot folder" må jeg derfor bruke Leica Image Shuttle. Alle med moderne kamera kan enkelt sett opp en slik direkte bildestrøm fra både Capture One og Adobe Lightroom og jeg er forundret over at ikke flere utnytter denne muligheten.
Capture One
Leica Image Shuttle
Hot Folder
Visning
"Clair-obscur"
1/500s @ f/4.8 ISO100
Frequency Separation - retusj
Til etterbehandling bruker jeg som alltid en kombinasjon av Capture One og Adobe Photoshop. Her har jeg funnet en arbeidsmetodikk som er rask og effektiv, der jeg i dette tilfellet har brukt mindre enn en halvtime på hvert bilde. All retusj er gjort i Photoshop, mens koloritt og beskjæring er gjort i Capture One. Med retusj mener jeg arbeid med hår, hud, bakgrunn og fjerning av sensor støy eller uønskede elementer i bildeflaten. Bildene jeg viser her er minimalt bearbeidet, der justering av koloritten er det mest synlige. Jeg har brukt Frequency Separation som er en svært effektiv etterbehandlingsteknikk som enkelt lar meg rette opp feil i lyset eller uren hud, uten å fjerne hudteksturen. I dette tilfellet er det mer eller mindre overflødig, men jeg har allikevel vist det for å presentere teknikken.
I "Low Frequency"-laget er de store flatene det jobbes med. Det er i dette laget jeg tilpasser hudtonene i områder som skiller seg ut.
Jeg jobber i "High Frequency" laget for å justere de små detaljene. Uønskede hår og små detaljer endres i dette laget.
Her er resultatet når "High Frequency" og "Low Frequenct"- laget kombineres
Sålkalt Frequency Separation regnes som en avansert teknikk i Photoshop der man separerer informasjon om detaljer og farger i to forskjellige lag for å enklere gjøre endringer uten å miste detaljer. Det er flere måter å separere denne informasjonen på. Den enkleste metoden er å opprette to tomme lag, der det ene inneholder høyfrekvent informasjon som struktur og detaljer og det andre den lavfrekvente informasjonen som flater og fargerfelter. Høyfrekvent informasjon kan hentes ut ved å velge originalbildet, velg så Edit/Apply image med Subtraction som Blending der skalering settes til 2 og Offset til 128. Lavfrekvent informasjon får du ut ved å lage en kopi av originalbildet som gjøres uskarp med Gaussian Blur. Justeringer gjøres i de respektive lagene og resultatet kommer frem når Blending Mode mellom de to lagene settes til Linear Light. Fill eller Opacity kan justeres for å finjustere graden av endringer.
Avsluttende tips
- Analyser dine og andres bilder for å forstå hvordan lyset er satt opp
- Arbeid med én lyskilde av gangen
- Bruk modelleringslys på blitsen for å forenkle oppsettet
- Et oppsett med direkte bildestrøm til en datamaskin (tethered) forenkler oppgaven for alle involverte.
I sum er portrettfotografering en konstant balanse mellom frustrasjon og fascinasjon. Det er en uforutsigbar og utfordrende prosess, men samtidig utrolig givende når man lykkes med å fange øyeblikkene av menneskelig uttrykk.
Tilsvarende artikler | Bak kulissene
