Når det diskuteres komposisjon og beskjæring er det så å si alltid vektlagt hva som skal være med på innsiden av bildeflaten. Men, en god bildekomposisjon er jo på mange måter også ekskluderende. For ved å fokusere mer på hva som kan fjernes fra bildeflaten så åpner det seg nye muligheter for forbedringer av egne arbeider.
De store kunstnerene
I andre visuelle sjangre kan en eksempelvis se denne ekskluderende teknikken hos tegneserie-mesteren Gary Larson (The far side), som klarer det kunststykket å formidle sine surrealistiske historier gjennom èn enkelt tegning der alle elementer har en eller annen innvirkning på historien. Innen film er det verdt å merke seg arbeider fra Akira Kurosawa (Seven Samurai) og Andrei Tarkovsky (Nostalghia) som briljerer med sine eksepsjonelt presise komposisjoner der alt på innsiden av bilderammen til enhver tid er med på å fortelle historien og der det aldri dukker opp elementer som er overflødige. Den svenske filmmesteren Roy Andreson (Om det uendelige) må jo også nevnes, og er en som har klart den kunstneriske bragden å skape seg et helt særegent og originalt uttrykk gjennom møysommelig ekskluderende komposisjon. Klikk på de respektive navnene nedenfor for å se noen korte filmer fra YouTube:
Akira Kurosawa. Den japanske komposisjonsmesteren!
Gary Larson. The far side
Andrei Tarkovsky. Nostalghia - 1983
Roy Andreson. Om det uendelige - 2019
Jeg må nevne at den tre timer lange filmen, Syv samuraier, fra 1954 er å regne som et av de største og mest spennende filmepos som noensinne er laget. Filmen handler om en fattig japansk landsby som på 1500-tallet blir utsatt for gjentatte plyndringer av en lokal røverbande. Til slutt klarer beboerne å samle sammen en gruppe samuraier som skal beskytte dem mot angriperne. Hver scene i filmen er presentert på en svært vakker og estetisk måte, komponert med perfeksjon.
Fra filmen Seven Samurai. 1954
Og det er mye å lære av de store film mesterene! I enkelte fotomiljøer snakkes det ofte om å «fylle bilderammen». Ofte betyr dette å gå nærmere, eller bruke en større brennvidde. I all hovedsak handler det faktisk om å fjerne elementer som ikke tilfører noe historie i bildet. Og det handler minst av alt å fylle opp bildeflaten med distraherende informasjon.
De tre metodene
Jeg tenker det er tre prinsipielle metoder å ta et bilde på. Den første metoden, og dessverre også den mest vanlige, er å peke kameraet mot det de vil fotografere, passer på at så mye som mulig er på innsiden av søkeren, for så å trykke på utløseren. Uten nevneverdig ettertanke. Denne gruppen utøvere vil jeg ikke engang vil kalle fotografer. Et ulært barn hadde klart det samme. Neste steg er når fotografen tar utgangspunktet i det som skal fotograferes, deretter etterstreber å finne et utsnitt som får med tilstrekkelig bakgrunn og/eller andre elementer på innsiden av bilderammen som får bildet til å balansere samtidig bli estetisk vakkert. Eller som setter bildet i en større kontekst. Den siste metoden omhandler minimalisme, og som jeg selv prøver å jobbe mest innenfor. Konseptet går ut på å starte med det en skal ta bilde av, der man fortløpende vurderer hva som kan tas vekk fra bildeflaten. Grunntanken bak en slik tilnærming er at jo færre sekundærelementer det er på innsiden av bildeflaten, dess mer oppmerksomhet får hovedmotivet.
De estetiske preferanser av fotografiet er subjektivt, og betrakter har derfor behov for en kontrollert tvetydighet av bildet slik at meningen og egen tolkning får tilstrekkelig spillerom. Tenk på det som en bok i forhold til film. Boka er alltid bedre enn filmen, nettopp fordi den gir meg et større spillerom for egne tolkninger. De aller mest innflytelsesrike bildene, som eksempelvis “Der Rhein II” av Andreas Gursky fra 1999, er et strålende eksempel på hvor vellykket et fotografi kan bli når alle distraksjoner og elementer som ikke forteller noe historie er fjernet. Igjen står det kun et aldeles perfekt komponert bilde av en elv.
Det går mot kveld i Løkken. Bildet er bygd opp av ledende linjer og komplimenterende farger.
Fra fotoprosjektet "Menneske. Flate". Bildet har jeg kalt "Harmoni".
"Figments". Alt i bilderammen har sin plass og forteller sin historie.
Annonse
Å fotografere er visuell kommunikasjon mellom fotografen og betrakter av bildene, der den store utfordringen er at en svært sjelden får mulighet til å fortelle hva en prøver å formidle med fotografiet. Som fotografer har en bare en sjanse til å fortelle hele historien, - som igjen betyr at et godt fotografi ikke har plass til fremmedelementer og distraksjoner. Et godt fotografi er rett og slett en undersøkelse av minimalismen. Når jeg ser i inn i søkeren for å lage en komposisjon prøver jeg å være ekskluderende. Jeg gjør helt bevisste valg med tanke på å velge vekk elementer, samtidig hva som er enklest å fjerne i etterbehandlingen av bildet. Ved å ta vekk noe av det konkrete i et fotografi oppstår det mer rom for egne tolkninger hos betrakter og dersom det er etterlatt nok spor, eller hint, så kan betrakter guides inn på rett spor slik at vedkommende oppfatter bildet slik det er tiltenkt. Så neste gang du ser inn i søkeren kan du prøve å du tenke: "Hva kan fjernes?" I stede for det typiske: “Hva mer kan jeg ha med?”
Tilsvarende artikler | Bak kulissene
