Det siste halve året har jeg tilbrakt en del tid i Doha, der jeg jobber på et verft ute ved Ras Laffan i Qatar. Det betyr som regel seks arbeidsdager i uken, der fredagene stort sett er fridag.
På denne turen hadde jeg bestemt meg: Reisekameraet mitt, en trofast Nikon D750, fikk bli hjemme. De som kjenner meg, vet at jeg er fortapt i Leica S-systemet. Jeg har hatt to eldre S006, og nå en S007. Selv om dette er forholdsvis gamle kamerahus, har jeg ennå til gode å se råfiler av samme kvalitet fra moderne fullformatkamera. Om det skyldes optikken eller mellomformatsensoren som leverer 16-bit rawdata, vet jeg ikke – men resultatet er bildefiler som fortsatt får fram smilet når jeg åpner dem i Capture One. Kamerahuset og Summarit-S objektivene på 35, 70 og 120 mm veier sitt, og kofferten var allerede full av verktøy til produksjonen. Heldigvis lå halve garderoben min fortsatt igjen på hotellet fra forrige tur, så det ble plass likevel. Bagasjen veide inn på nøyaktig 25,0 kg – akkurat innenfor grensen.
Ørkenrose
Vel fremme i Doha blir første fotomulighet et besøk til Nasjonalmuseet. Dette bygget er tegnet av den franske arkitekten Jean Nouvel og åpnet i 2019. Formen er inspirert av ørkenrosen, en krystallformasjon som dannes i saltholdig sand i Gulf-regionen. Bygningen består av hundrevis av store, sammenflettede skiver i ulike vinkler og størrelser, i en sandfarget betong som skifter karakter med lyset gjennom dagen. Midt i komplekset ligger det gamle palasset til Sheikh Abdullah bin Jassim Al Thani fra tidlig 1900-tallet. Fasaden er på sitt beste sent på ettermiddagen, når lavt sollys gir skarpe skygger mellom skivene. Jeg har vært her mange ganger og blir like fasinert hver gang av den storslåtte arkitekturen. Denne dagen er det svært varmt, over 45 grader, så det er begrenset hvor lenge jeg orker å stå utendørs. Fra tidligere besøk vet jeg heldigvis hvor jeg skal stå for å få det lyset jeg vil ha, så er det bare å vente til et menneske beveger seg inn i lysstripen som dannes i åpningen i fasaden.
Nasjonalmuseet i Qatar.
Katalogen
Etter en fridag ute i varmen begynte jakten på et studio og fotomodell. Doha har et stort marked av studioer og modellbyråer, men jeg ville være trygg på at dette var seriøst og tok derfor kontakt med byrået som lå øverst i Google-søket: Elite Studio. En telefonsamtale senere hadde vi en avtale: De skulle sende over en katalog med modeller og en prisliste for to timers leie. Byrået lå rett nordvest for sentrum, i Al Gharrafa. Kommunikasjonen gikk greit over WhatsApp, og etter en times tid landet katalogen i innboksen: 48 menn, 65 kvinner, et titalls barn og noen koselige husdyr. Hver av dem hadde sin egen portfolio og et datablad med høyde, vekt og nasjonalitet, i tillegg til referansebilder og pris.
Det føltes underlig å bla gjennom noe slikt. Tankene gikk til Django Unchained – scenen i baren der dusørjegeren Schultz og den frikjøpte slaven Django reflekterer over at de i bunn og grunn driver med det samme: flesh for cash. Den dobbeltheten, varen og prislappen, var vanskelig å riste av seg mens jeg bladde gjennom katalogen.
Forhandlingen
Etter at jeg hadde valgt modell og sendt av gårde forespørselen via WhatsApp, ringte en araber meg opp og la fram et konkret tilbud: modell og studio i to timer for 3000 qatarske rial, rundt 7500 norske kroner. Det syntes jeg var altfor mye, men jeg lot meg overtale til i det minste å ta en titt på studioet.
Dagen etter dro jeg ut til studioet i Al Gharrafa, omtrent 20 minutt kjøring fra hotellet. Jeg ba Uber-sjåføren vente utenfor porten, med streng beskjed om at hvis jeg ikke var ute igjen innen en halvtime, måtte han komme inn og hente meg. Sjåføren, Mustafa, nikket anerkjennende. Inne i studioet møtte jeg Irsha, en hyggelig og svært høyreist araber – noe som viste seg å være en stor fordel når han skulle nå opp til studiolampene uten gardintrapp. Studioet hadde alt nødvendig utstyr og et godt utvalg bakvegger. Vi tok noen testbilder med mitt eget kamera for å sjekke at blitsene kommuniserte med Leicaen, og diskuterte ulike lysprinsipper grundig – helt til døren gikk opp og Mustafa, tro mot instruksene, kom inn for å hente meg.
Utpå kvelden tok jeg ny kontakt med studioet og forklarte at 3000 rial var altfor mye for det jeg hadde tenkt meg. Dette var tross alt et privat prosjekt , helt uten kommersiell verdi. Etter en times pruting over WhatsApp landet vi på 1000 rial, rundt 2500 norske kroner, for én time i studio med assistent og den kenyanske modellen Vanessa, som jeg allerede hadde valgt ut. Jeg sendte over noen håndskisser av scenene jeg så for meg, og fikk i retur et tilbud om sminke og hårstyling for ytterligere 1000 rial. Det takket jeg høflig nei til – Vanessa fikk komme som hun var.
Så kom beskjeden på WhatsApp: Hele beløpet måtte betales kontant, dagen i forveien. Det fikk meg nesten til å avlyse hele greia. Et par telefoner til andre studioer i Doha bekreftet imidlertid at dette var vanlig praksis, så jeg gikk med på det. En «cashier» møtte opp på hotellet, og i det øyeblikket han hadde pengene i hånden, sendte han en melding til sjefen sin – som i samme sekund sendte meg en kvittering for leien på WhatsApp.
Timen
Siden prisen nå var kraftig redusert, føltes det upassende å møte opp i god tid for å rigge lys. Jeg visste at jeg ville bli vist ut etter nøyaktig én time, enten bildene var i boks eller ikke. I stedet laget jeg tydelige skisser av lyssettingen på forhånd, slik at Irsha kunne finne fram riktig utstyr, lysformere og bakgrunner. Fra befaringen visste jeg at de hadde en såkalt Optical Snoot, med en rekke filter, og denne ville jeg bruke som hovedlys til et par av scenene. Alt av lys var på plass når jeg ankom og Vanessa hadde tydeligvis gjort dette før – posene kom raskt og presist. Som vanlig fotograferte jeg tethered, direkte inn på Mac-en, slik at både Irsha og jeg kunne justere lys og innstillinger underveis. Til tross for den knappe tidsrammen og kommunikasjon på engelsk, så gikk dette forbausende effektivt, og etter drøye 45 minutter hadde jeg alle bildene jeg trengte. Vi pakket sammen – og resultatet ser du under.
Lærdommen
Den viktigste lærdommen var kanskje hvor mye én time rekker når forarbeidet er gjort. Skissene ble sendt over i god tid – både scenene jeg så for meg av Vanessa og et enkelt, men presist lysoppsett med tre lys: en optisk snoot, et kantlys gjennom en stor parabolsk reflektor og et baklys styrt med grid. Da jeg ankom, sto alt klart, og vi kunne bruke tiden på bilder i stedet for rigging.
Med kameraet koblet til Mac-en så både Irsha og jeg hvert bilde i full størrelse med én gang, og kunne flytte et lys eller endre en innstilling uten å stoppe opp og forklare. Når tiden er knapp og språket er et annet enn morsmålet, er et felles bilde på skjermen verdt mer enn mange ord. Det er ikke ulikt jobben ute ved Ras Laffan: Det meste av kvaliteten avgjøres før man starter.
Mange vil nok spørre hvorfor man betaler 2500 kroner for å ta bilder som aldri skal selges. Jeg ser på det som en workshop. For den prisen fikk jeg et fullt utstyrt studio, en erfaren assistent og en profesjonell modell, og muligheten til å prøve ut lysoppsett jeg har tenkt på lenge, under reelt tidspress. En workshop av god kvalitet her hjemme koster 4-5 ganger så mye og da deler man gjerne modellen og lyset med ti andre. Her var det bare meg, planen min og klokka. Det er slik man blir bedre: ikke ved å lese om lys, men ved å stå i det, gjøre feil og rette dem mens sekundene tikker.
Tilsvarende artikler | Bak kulissene
