K-L-I-K-K!!! ...Wow...lyden fra lukkeren får frem smilet,- dette er tysk ingeniørporno på sitt aller beste! Ut fra minnekortet importeres bildefilene som er så herlige detaljerte, nydelige farger og med et «ut-av-fokus»-område så flott det er mulig å bli. Her har jeg endelig fått kloa i et beist av et kamera: Leica S (006) kamerahus med Leica Summarit 70mm objektiv!
I mange år har jeg har jeg hatt forskjellige Nikon-kamera med tilhørende god optikk. Når nytt kamerahus nå skulle kjøpes så ville det naturlige ha vært et Nikon D810 sammen Zeiss eller Schneider for maksimalt å utnytte den gode bildebrikken som D810 har. Men, jeg må innrømme at jeg har null interesse av video eller for den saks skyld en haug med knapper, automatikk og funksjoner jeg aldri bruker. Nei, jeg er sugen på å prøve noe helt annet nå. Siden den gang har jeg sett på forskjellige mellomformat-kamera fra Hasselblad, Pentax og Leica. Og hver gang jeg åpner en raw-fil fra et slikt system får jeg hakeslepp av bildekvaliteten. Dette er en annen verden!
Så, etter lang tids vurderinger endte valget til slutt på et brukt Leica S (006) kamerahus med Summarit 70mm objektiv. Prismessig ligger det nesten i samme området et Nikon D810 med Zeiss eller Schneider-glass ville ha kostet. Så får jeg heller nøye meg med det ene objektivet en lang stund fremover, for Leica S objektivene er kostbare.
"S" er forholdsvis kompakt til å være et speilrefleks mellomformat kamera
Den lyssterke og store søkeren er her beskyttet bak et deksel som også brukes for å hindre lysspredning ved lange lukkertider
Knappene rundt skjermen kan brukertilpasses. Det er generelt få knapper,- dette er et kamera for den som skal fotografere
Format-tull
I motsetning til hva navnet tilsier så har altså mellomformat kamera en betydelig større bildesensor enn fullformat. En gammeldags filmrute på 35 x 24 mm er i dag det som kalles fullformat størrelse. Ganske forvirrende, men fullformat betyr altså at bildebrikken fyller helt ut de nevnte 35mm bredde og er ikke «crop»-størrelse som APS-C, DX, APS-H osv... er eksempler på. I gamledager ble 35mm kalt for småformat og jeg forstår at det er mer spennende å markedsføre det positive ordet «fullformat» fremfor det mindre spennende «småformat».
Betegnelsen mellomformat beskriver altså et bildeformat som størrelsesmessig ligger mellom småformat og storformat. Typisk mellomformat-størrelse var 6 x 4,5 cm og filmen ble kalt 120-film. I digitalverdenen har de fleste mellomformatbildebrikkene en størrelse på 33x44mm eller mer. Leica har valgt en litt annen størrelse med en sensor på 30x45mm. Altså en halv gang større bildeflate enn småformat kameraene fra Nikon, Canon og Sony.
Leica S (006)
Jeg har fullstendig forelsket meg i det enkle designet til Leica S,- i mine øyne et glitrende godt eksempel på hvor elegant, samtidig funksjonelt, et fotoapparat kan bli! Kamerahuset ligger tungt, men veldig godt i hånden og de knappene jeg skal bruke er akkurat der jeg forventer at de skal være. Med gummiteninger og sprut-sikre deksler er Leica S og objektiv godt beskyttet mot vann og støv. Alt virker svært solid og gjennomtenkt. Leica S er det minste kamerahuset tilgjengelig i dag med mellomformat bildesensensor. Kamerahuset har et minimalistiske design som ingeniørene hos Leica selv kaller for «Das Wesentliche»,- det vesentlige. Dette er ikke noe kreativ påfunn fra en markedsavdeling, for på dette kompakte kameraet finnes det ytterst få knapper eller hendler. Og de knappene som er der har hverken navn eller symboler på seg. Dette er et entusiast-kamera som er laget for å ta bilder.
Leica S-serien kom på markedet i 2008, da het den Leica S2. Denne utgaven jeg har fått kloa i skiller seg ikke mye fra S2, men har oppdatert elektronikk og ble lansert i 2012 med navnet S(006). Etterkommeren til S(006) kom i høst og har nå fått det klingende 007 lagt til istedenfor 006. 007 er så å si identisk å se på, men på innsiden er det meste nytt med moderne CMOS sensor fra Sony, ny software og raskere elektronikk. Alle de tidligere S-utgavene har Kodak CCD-sensor. Det finnes også en S-E, i realiteten en 006 med grå topp-plate som blir levert med et redusert utstyr- og service nivå. Alle Leica S-variantene har en 37,5MP bildesensor (7512 x 4992 pixel), noe som regnes som lite i mellomformat-verdenen, men mer enn nok for det jeg skal drive med. Størrelsen på sensoren er 45x30mm noe som er betydelig større enn fullformat sine 36x24mm.
Gammeldags
Når man ser bak på kameraet er det den enorme søkeren man først legger merke til. Det er gigantisk og veldig lyssterk, noe som gjør det til en fryd å komponere bilde eller finne riktig fokuspunkt. Under søkeren er en 3” bildeskjermen, som både har god oppløsning og er lyssterk. Det finnes ingen «live-view» funksjon.
Når man først er inne på ulemper så kan jeg ta flere med en gang. Mellomformat-fotografering handler om å ta bilder med best mulig kvalitet. Funksjoner som regnes som helt standard på småformat speilrefleks-kamera er mindre vanlig på et mellomformat kamera. Leica S har kun ett fokus-punkt og autofokus er forholdsvis tregt. Og når lyset blir svakt jager det frem og tilbake. I svakt lys må man derfor bruke manuell fokus. Det finnes ingen vibrasjons reduksjon, hverken i kamerahus eller på noen av de tilgjengelige objektivene. Med en skuddtakt på 1,5 bilder pr. sekund er Leica S tregt i forhold til småformat-kamera, men dette regnes som raskt i mellomformatverden der færre enn ett bilde pr. sekund er ganske vanlig. ISO verdiene strekker seg fra 100 og opp til 1600, men fra ISO 800 blir bildene så kornete at kan man bare glemme å bruke kameraet med høy ISO i skumring eller overskyet vær. Så stativet er som oftest med. Innebygd blits har det ikke. Og video har det heller ikke.... Så det hele føles litt gammeldags og tungvint.
Det skal dog nevnes at den nyeste mellomformat Leica S 007 og Pentax 645Z har både video og live-view, takket være siste generasjon CMOS sensor. Pentax har i tillegg flere fokuspunkter og er vel å regne som det mellomformatkameraet med mest likhetstrekk til vanlige speilrefleks kamera. Men, Pentax var ikke på ønskelista og Leica S 007 koster så mye at det er helt urealistisk.
Imidlertid har min Leica S 006 både speil-lås og justering av henholdsvis blender, lukketid og ISO. Det er alt jeg trenger!
Med et slik ”gammeldags” og tregt kamera blir fotograferingsprosessen roligere,- det er helt nødvendig for i det hele tatt å få tatt et bilde. Tidligere har jeg så vidt fått prøvd noen forskjellige mellomformat-kamera fra Mamiya og Hasselblad, og disse har fått meg til å tenke at fotografering handler om mye mer enn å fylle opp minnekortene med hundrevis av halvgode og dårlige bilder. Man må stoppe opp for å tenke. Komponere. Fokusere. Her finnes ingen muligheter for lek med knapper, menyer og valg av funksjoner. For meg løfter det fotograferingsprosessen til et nytt nivå. Jeg har det mer gøy, i tillegg ser jeg at bildene blir bedre.
Fordelene
Den store fordelen med mellomformat er større fotobrikke, 16 bit fargepalette og jevnt over glitrende god optikk. En fargedybde på 16 bit, mot 14 bit som er normalt for fullformat høres ikke så mye ut, men det blir betydelig med tanke på at 14 bit opptak tilsvarer 16384 mulige verdier pr. fargekanal, mens 16 bit gir hele 65536 verdier pr kanal. For med Leica S kamerahus har jeg tilgang til objektivene i S-sortimentet til Leica,- kanskje de beste objektivene man kan få kjøpt for penger. I tillegg har Leica utviklet en rekke adaptere slik at man kan bruke objektiv fra Hasselblad H og V-serie, Contax, Pentax og Mamiya. Mange av disse fås kjøpt brukt til en relativt hyggelig pris. Leica sine egne S-objektiv er sjelden vare, men innimellom dukker det opp et og annet på bruktbørsen. Som kamerahuset, er også S-objektivene laget for å vare en mannsalder. Mens normal-objektivet for fullformat har 50mm brennvidde, så er tilsvarende bildevinkel for mellomformat et 75mm objektiv. Jeg har bare ett objektiv enn så lenge, en Summarit 70mm ASPH. Dette er sylskarpt og gir nydelige farger i absolutt alle situasjoner, selv på minste blender og i alle fokusområder. Brilliant! Der jeg tidligere måtte etterbehandle i timesvis, kan jeg nå åpne bildet i Lightroom og lagre. Ferdig. Og med strålende resultat nesten hver gang! De lavoppløslige bildene på web kan ikke på noen måte formidle den enorme oppløsnig og fargemetning det er i disse bildefilene!
De aller fleste objektivene til Leica S kan fåes kjøpt i såkalte CS-utgave. CS står for Central Shutter, eller sentrallukker. Altså er selve lukkeren plassert i objektivet. I prinsippet er dette blenderen som styres og fungerer som en lukkermekanisme. Leica S kan nemlig opereres på to måter, enten som vanlig speilrefleks der lukkeren i kamerahuset brukes, eller man kan bruke lukkeren i objektivet. Fordelen med å bruke lukkeren i objektivet er at man nå har en mye raskere blits synkroniserings-hastighet, ned til 1/1000sekund, siden CS-mekanismen lukker mye raskere enn gardinen i huset. Sentral-lukker avgir også litt mindre vibrasjon. Ved bruk av husets lukker er synkroniserings-hastigheten på 1/125 sekund.
Som nevnt tidligere så er det få knapper på kameraet. De fire knappene rundt displayet på baksiden kan fritt programmeres, det samme kan man gjøre med en knapp på venstre side av objektivinnfestingen. Jeg har programmert disse til justering av ISO, speil-lås, timer, kunstig horisont og fokus-mode (AFc/AFs/MF). En fiffig funksjon er at når timeren brukes så benytter denne seg av speil-lås (mirror up) funksjonen. Dette gjør at man får redusert vibrasjonen til et minimum.
Etter ett par hundre eksponeringer begynner sakte men sikkert Leica S sine ulemper og fordeler å gjøre seg bemerket. Et slikt kamera krever mer av meg for å få optimal skarphet og riktig eksponering grunnet den høye oppløsningen og en mer følsom bildesensor enn jeg er vant med. Største positive overraskelsen er alikevel hvor enkelt kameraet er i bruk, hvor gode bildefilene blir og hvor god byggekvaliteten er. Nå må jeg bare få teknikken til å sitte så jeg kan bruke mer tid på det som er gøy, nemlig å ta gode bilder!
Tilsvarende artikler | Teknisk
