Gjennom det mangeårige samarbeidet med Veggbilder.no kom det en forespørsel fra en øyelege - var det mulig å få tatt makrobilde av øyets iris på en mørk bakgrunn og som var tilstrekkelig kvalitet til å kunne printes ut i veggbilde-størrelse? Resultatet ble et unikt motiv, hvor øyets naturlige mønstre og farger fremstår nesten som et eget univers. Veien dit ble imidlertid lang og kronglete.
Laowa makcro-tube
I første runde fikk den trofaste Leica S`n fikk vike for mer moderne og skreddersydd makro-utstyr i form av en Laowa macro-tube og et Sony 65mpx kamera som ble lånt for anledningen. Noen prøvebilder ble gjort med blender f/32, lukkertid 1/200s og ISO 3600. Selv med studioblits på full styrke, var bildet undereksponert da Laowo er så tett innpå at det lager skygge for motivet, og med Laowa´n sin innebygde belysning fikk jeg iris full av lys-reflekser. 
Når blenderen blir mindre enn f/20, reduseres lysmengden dramatisk, og det kreves svært kraftig belysning for å oppnå akseptabel eksponering. Samtidig begynner diffraksjonseffekten å bli dominerende, noe som reduserer bildekvaliteten betydelig selv om dybdeskarpheten øker. En løsning kunne vært å sette sammen flere bilder med ulikt fokus - focus stacking , men det krever at motivet står helt stille. Det er rett og slett umulig når man fotograferer et levende øye.
Jeg prøvde å øke ISO-verdien for å få kortere lukkertid, men da dukket et nytt problem opp: støy. Bildet ble kornete og mistet klarhet. Det som overrasket mest, var likevel hvor lite detaljer Laowa-objektivet faktisk klarte å fange. Summen av alle små utfordringer – lite lys, høy ISO og svak optikk – gjorde at resultatet ble langt dårligere enn forventet. Så da var det bare én ting å gjøre: starte på nytt.
Det beste bildet jeg fikk ut av kombinasjonen Sony 65mpx kamerahus med Laowa macro-tube 24mm.
Mye støy og detaljer som gror igjen,- tilbake til start.
Frem med Leica S
Til Leica S har jeg et fabelaktig godt makro-objektiv i form av Summarit S 120mm CS. Riktig nok er dette et 1:2 makro, så et ekte makro-objektiv er det ikke, selv om det yter svært godt til det jeg vil kalle normale makro-bilder. Selv om dette objektive gav vesentlig bedre detaljer og mindre støy enn Sony/Laowo-kombinasjonen, så var det langt i fra akseptabelt til å presenteres kunde. Utfordringen lå mest i 1:2 forstørringen - en begrensningen som dessverre blir helt vesentlig når det en skal ta bilde av blir såpass lite som øyets irir og som senere skal printes ut i stort format.
Eksempelbilde der jeg har brukt Leica S med Summarit S120mm CS optikk.
Med en skarphet, kontrast og detalje-gjengivning i øverste klasse.
Nå begynte gode råd å bli dyre – alternativene sto mellom å leie dedikert makro-utstyr, som eksempelvis en Phase One med 120mm Schneider Kreuznach eller et teknisk kamera av typen Alpa med et Rodenstock Macro makro objektiv, - eller å takke pent nei til oppdraget. Så kom jeg over at NiSi har en såkalt close-up lens som halverer nærgrensen til objektivet. For et par tusenlapper fremsto dette som et rimelig forsøk på å komme tettere på motivet, og dermed oppnå bedre forstørrelse av iris.
NiSi Close-Up Lens
Jeg har alltid hatt en sterk aversjon mot filtre foran objektivet, så skepsisen var stor til å montere et ekstra «forstørrelsesglass» på Summarit-S. Til min overraskelse fungerte det imidlertid svært godt – i praksis kunne jeg halvere nærgrensen, og dermed også oppnå tilsvarende forstørrelse.
Bruken er likevel langt fra problemfri. Kantene blir raskt uskarpe, og autofokusen – som allerede er svak på Leica S – ble her fullstendig ubrukelig. Dermed var man nødt til å arbeide manuelt, med svært presis fokusering for å få et anvendbart resultat.
Mamiya 645 120mm 1:1 macro
I skuffen hadde jeg et gammelt Mamiya 120 mm 1:1 macro, utviklet spesielt for Mamiya 645 mellomformat, som med adaptere er i bruk på både samboerens Nikon og min egen Leica S. Objektivet er helt manuelt, og krever derfor et solid oppsett for å levere gode resultater. To blits-lys ble brukt, rett inn fra siden. Prøvebildene ble sammenlignbare med Leica S kombinert med NiSi-linsen, kanskje med noe lavere kontrast i detaljene, men det må gjøres noen kompromisser i forhold til skarphet, forstørrelse og detaljer. Da jeg i tillegg monterte NiSi-filteret her, økte vanskelighetsgraden betraktelig - igjen med tydelig forvregninger og uskarpheter i kantene og svært krevende fokusering. Men, nå med den fordelen at jeg hadde dobbelt så stort utgangspunkt å jobbe videre med.
Bildene ble tatt på f/20, men når en har objektiv med mekanisk lukker så blendes også lyset ned til rett nivå etterhvert som blenderringen justeres. Løsningen ble derfor å fokusere på blender f/8, deretter raskt dra blenderen ned til 20 før utløseren trykkes ned. Her er stativ og et rolig motiv essensielt for å få suksess. Gevinsten var nå bedre forstørrelse og et bedre utgangspunkt for etterbehandling.
Som alltid med studio-fotografering så ble bildene direkte overført fra kamera og inn i Capture One for å få bekreftet at resultatet ble som forventet.
Capture One
Nettverk og laptop
Hot Folder
Visning
Topaz AI og Photoshop
Med Leica S og de originale Summarit S-objektiver har jeg til nå aldri hatt behov for oppskarping, fokusforbedring eller oppskalering. Helt til nå – for når iris skal etterbehandles, må det gjøres med stødig hånd og en god metode for ikke å redusere detaljene. Med en god metode mener jeg også en filhåndtering som ikke reduserer eller komprimerer informasjonen underveis. For eksempel jobber jeg her med 16-bit bildefiler gjennom hele arbeidsprosessen.
Jeg lastet ned en prøveverson av Topaz AI og må si at jeg er imponert over hvor godt dette fungerer. RAW-fila ble åpnet fra Capture One til Photoshop, der det først ble gjort en "opprydding", altså fjerne alle reflekser, støvkort og forstyrrende elementer i bildet. Deretter ble Topaz tatt i bruk, først med oppskalering, deretter oppskarping og støyfjerning. Rekkefølgen er motsatt av det som anbefales, men det var dette som gav det beste resultat denne gangen. Oppskaleringen i Topaz ble ikke brukt direkte, men ble utgangspunktet for for et high-pass filter som dupliseres i flere lag, med forskjellige Blending-modus i Photoshop og som males inn med masker for god kontroll på høylys og skygge. Av hardware for bilderedigering bruker jeg en Mac Studio en aldeles fantastisk maskin å jobbe med. En håndfull varianter av iris er nå til salgs hos Veggbilder.no.
Det ferdige resultatet satt sammen til en 16 bit tiff-fil med bredde på 15000px. Det bør holde for et 2m bredt print.
Denne reisen illustrerer hvor utfordrende det kan være å fotografere et så lite motiv som iris i ekstrem forstørrelse – særlig når sluttmålet er print i storformat. Løsningene finnes, men de krever en kombinasjon av optikk, lys, manuell kontroll og ikke minst kompromisser. Jeg gleder meg til å ta med erfaringene videre: da med et bedre grunnlag for valg av optikk, kamera og eventuelle filter - nå med en langt bedre forståelse for hvilken arbeidsmetode somog teknikk som gir det skarpeste og mest naturtro fremstillingen.
Tilsvarende artikler | Teknisk
