Lightroom er et godt innarbeidet verktøy for svært mange i den digitale foto-hverdagen. Alle som har digitalkamera, og som lagerer mer enn en håndfull bilder i uka, har på ett eller annet tidspunkt oppdaget at det er nødvendig å katalogisere bildene for senere å kunne finne tilbake. I dag finnes det alternativer som gjør det samme som Lightroom, som eksempelvis Aperture (kun Mac) og Capture One. Apple har dessverre sluttet å utvikle Aperture, noe som er leit, for det er et fantastisk godt system med en overlegent god RAW-konverter. Når dette skrives bruker jeg både Lightroom og Capture One,- hva jeg ender opp med tilslutt får tiden vise. Men, en ting er helt sikkert og det er at Adobe Lightroom er mest populært og som de fleste bruker. Det enkle grensesnittet, kombinert med gode redigeringsmulighter samt kompabilitet med alle programmene til Adobe har gjort Lightroom populært. Det finnes også mye hjelp å finne på nettet, så om man sitter litt fast så er eksempelvis youtube et godt sted å søke etter hjelp. I denne artikkelen er hensikten å vise de enkle små grepene som gjør hverdagen enklere i Lightroom.
Jeg bruker Lightroom kun for å organisere bildene mine. All redigering gjør jeg i Photoshop. For å vise mest mulig av Lightroom vil jeg denne gangen starte med en ny database og gjøre alle endringer på bildet på innsiden av Lightroom.
Programmet består av 7 forskjellige moduler som du finner oppe til høyre hjørne i Lightroom: Library, Develop, Map, Book, Slideshow, Print og Web. Jeg vil kun bruke de to første modulene Library og Develop denne gangen.
1 - Import av bilder og grovsortering: Lightroom er fra starten av satt opp til å åpne "import"-modulen når et minnekort blir satt inn i kortleseren. Når jeg importerer bildene fra minnekortet til Lightroom så begynner jeg med å opprette en ny katalog med et relevant navn (se bilde nedenfor). Jeg bruker prefix "årstall + hendelse" for enklere å finne tilbake på disken om det skulle bli nødvendig, f.eks disk/2015/Stormen Synne. I dette tilfellet har jeg brukt Lightroom på en Mac, men alt er så å si det samme på en Windows PC. Det er mange parametre og muligheter i Import-modulen, men det er lite å bry seg om nå i starten. Det viktigste å vite er at informasjon om kilden er til venstre og destinasjon er til høyre:
Etter import er det tid for å se gjennom det som er importert, samtidig merke alle bildene. Alle bilder i Lightroom kan merkes på 4 forsjellige måter: Flag, RatingKeywords og Label. Dette kalles Metadata,- det kommer mer om hva dette er litt lenger ned på siden. Når importen er ferdig så velger jeg riktig katalog til venstre og blar gjennom bildene med piltastene.
I hovedvinduet vises bildene og under har jeg små forhåndsvisninger som viser alle bildene i gjeldene katalog. Jeg trykker på ”space” for å se bildet i 100% zoom og med ”G” vil du få "Grid View" (thumbnails) tilbake. For å se bildet i fullskjerm trykker du på "F". De bildene som jeg ser har et potensiale, eller som jeg kan bruke elementer i en montasje, får «rating» 1,2 eller 3 stjerner. Karakteren settes ved å trykke på tast 1-3. De dårligeste får 1 stjerne, de beste 3 stjerner. Eller man kan bruke fargekoder,- hva som er best egnet for deg må du prøve deg frem til.
De bildene som jeg ser er helt uaktuelle å bruke videre blir ikke merket med stjerner i det hele tatt, men bli flagget med rejected ved å trykke på tasten "x". For å endre flagg-status kan du gå bruke kombinasjonen "cmd + pil" opp eller ned (mener det er ctrl + pil på Windows). Dersom du ønsker å sammenligne to bilder, så velger du disse to bildene og trykker "C" for Compare.
Når jeg har bladd gjennom alle bildene og gjort de nødvendige vurderingene så filtrerer jeg ut de bildene som er markert med flagget rejected og sletter disse for alltid. Verktøy for filter finner du normalt nede til høyre. Her kan du filtrere på antall stjerner, farge, flagg eller filtype. I dette tilfellet filtrerer jeg slik at kun de som er merket rejected kommer frem, trykker så tastekombinasjonen "cmd + a" og sletter disse bildene. Man kan så velge om en vil slette bildene kun fra databasen i Lightroom eller om bildet også skal slettes fra hardisken. Hva du velger er opp til deg.
2 – Metadata og Collections
For bilder finnes det grovt sett to typer tilleggsdata, også kalt metadata:
Metadata laget av kameraet (dato og klokkeslett, type kamera og objektiv, blenderåpning, lukkertid, ISO med mer)
Metadata laget av deg (data lagret av bruker som for eksempel justeringer på bildet, informasjon om opphavsrett, nøkkelord, karaktersetting med mer.)
Alle metadata er søkbare i Lightroom. Det er sånn sett enkelt å lage et søk som viser kun de bildene som er tatt med Canon Coolpix i år 2013, eller alle bilder med lukkertid lengre enn 5 sekund tatt med 70-200mm Nikon objektiv. Når det gjelder slike søk så er det kun fantasien som setter begrensningen. For å ha best utbytte av Collections så må alle bildene merkes med noen egendefinerte "Keywords", eller nøkkelord. Jeg gjør dette tidlig i prosessen for ikke å dytte det foran meg og tilslutt blir det glemt. Nøkkelord er merkelapper, som hos meg kan være Tromøy, navn på familiemedlemmer, Porschen, byen der vi hadde ferieturen eller 17-mai. Man kan velge flere bilder samtidig og dersom alle bildene er fra samme arrangement merker jeg alle med navnet fra arrangementet. Nedenfor har jeg åpnet en annen databas i Lightroom og satt "Keywords" til "Natur":
Det finnes 2 typer Collections i Lightroom. Du finner disse ved å trykke på pluss-tegnet i venstre marg ved Collections. Vanlig Collection er å lage et album der du selv trekker bildene inn som du vil ha i det aktuelle albumet. Det er viktig å poengtere at bildene ikke blir flytte fysisk, dette er kun en sortering! Dermed kan ett bilde opptre i flere Collections. Et Collection Set gir mulighet til å lage flere Collections under et sett. Eksempelvis kan et Collection Set være Natur, og en Collection under dette settet kan være Tur til Island en annen kan være Tromøy. En slik sortering gjør det veldig enkelt i fremtiden å finne bilder relatert til henholdsvis Tromøy og bildene fra Island.
Den mest interessante måten å lage Collections på er å bruke Smart Collections. Med denne metoden sorteres bilder ut basert på kriterier du selv oppgir. Hovedsakelig oppretter jeg en slik sortering pr. Keyword med følgende kriterier:
- Rating er større eller lik 3 stjerner - Keywords er lik det jeg vil vise innenfor valgte sortering (feks 17-mai)
Jeg bruker vanligvis et kriterie til og det er å ikke vise RAW-filene (filename dosen´t contain NEF) da jeg ikke ser noen verdi å ha ubehandlede rå-filer i mine sorteringer, men heller vise de bildene som er ferdig bearbeidet som JPG, TIFF eller PSD (Photoshop-format). Dette er mest av den grunn at jeg alltid bruker Photoshop for å editere mine bilder fremfor Lightroom og da opprettes en ny fil som vil være det ferdig bearbeidede bilde i PSD og/eller JPG-format.
3 – Enkle justeringer og etterbehandling Til nå har vi bare vært i selve Library modulen. Til høyre finner du verktøy for enkle justeringer som Exposure, Contrast, Highlights osv... og disse kan man bruke for å se hvordan bildet kan endre seg ved å endre på f.eks eksponeringen eller kontrasten. Alle som bruker RAW-format vet at bildene MÅ gjennom en etterbehandling for å se bra ut. Et bilde i RAW-format ser flatt og kjedelig ut,- noe som er hele hensikten med formatet! En RAW-fil er laget for å inneholde mest mulig informasjon fremfor å se veldig bra ut. Om man ikke ønsker å gjøre denne etterbehandlingen så anbefaler jeg at man tar bilder i JPG-format,- og krysse samtidig fingrene for at kameraet gjør denne etterbehandlingen for deg,- slik du ønsker det! Et bilde som er i RAW-format gir større spillerom for etterbehandling da man har mer data tilgjengelig på RAW-formatet enn på JPEG-formatet. Spesielt det å redde en feileksponering, fargestikk eller hvitbalanse med et godt resultat er enkelt dersom utgangspunktet er i RAW-data, mens en tilsvarende redningsoperasjon fra en JPEG-fil vil nesten alltid gi et dårlig resultat.
Alle endringer som gjøres på bildet i Lightroom lagres på utsiden av bildefilen, så fortvil ikke om du tuller det helt til for det er alltid en mulighet å gå tilbake til originalen! Det anbefales å lage såkalte Virtual copy, altså en ny variant av det bildet du jobber med slik at du kan sammenligne endringene underveis. Kanskje en vitual copy er i sort/hvitt, mens en annen variant er i sterke farger. Alle disse variantene er koblet opp mot original-bildet og man kan stacke disse sammen slik at bare ett bilde vises. Når dette gjøres vil det stå et lite nummer øverst i venstre hjørne på forhåndsvisningen.
I Library-modulen her har man ingen mulighet for å se verdier på de endringene man gjør, så dette er mer å regne som ”lek og se hva som skjer”. Endrer man derimot modul fra Library til Develop, så blir det straks mer interessant. Her får man tallfestede verdier av de endringene man eventuelt har gjort, samtid kommer det langt mange flere muligheter for korrigeringer, som eksempelvis oppskarping, støv-fjerning, graderte filter for å mørkne/lysne deler av bildet, fargemetning osv..... Nedenfor ser du eksempel på fjerning av støy som sitter på sensoren og som vises som prikker på bildet. (Teknikk for rens av sensoren kan du forøvrig finne her...)
På det valgte bildet ønsker jeg også å gjøre himmelen litt mørkere. Bildet er tatt uten graderingsfilter, men jeg kan heldigvis gjenskape et slikt filter i Lightroom. Jeg velge graderingsverktøyet og markerer en strek i bildet der graderingen skal gå til og fra. Så kan jeg nå sette øvre del til en negativ eksponeringsverdi så blir det en tilsvarende effekt av å bruke et gradert filter. Nei, det blir faktisk bedre enn å bruke filter, da et filter alltid vil ta noe av skarpheten i bildet!
Neste endring er å fremheve kontrasten. Her er det bare å dra i spakene så ser man endringene umiddelbart. Når man tror man er inne på noe så kan man lage en ny virtual copy ved å høyreklikke på bildet og velge i menyen. Så kan man jobbe videre, prøve sort hvitt osv..... Blir man lei kan man gå helt tilbake til utgangspunktet ved å trykke Reset nede til høyre.
Her har jeg valgt begge variantene av bildet, og trykket på "C" for å sammenligne. Slik ser bildet ut før og etter:
4 – Eksport og publiseringer
Det siste jeg skal innom for denne gangen er eksport fra Lightroom. Bildene må gjøre nytte for seg, -bortgjemt på en harddisk lager de ingen glede! Ved å trykke på eksport kan man eksportere ut en rekke forskjellige filformater og i de størrelsene du selv bestemmer. I tillegg finnes det et verktøy i Library-modulen som heter Publish Services som gir deg mulighet til å lage publiseringer direkte fra Lightroom til eksempelvis Flickr og Facebook.
Alle endringer som gjøres blir lagret på utsiden av den originale RAW-filen, så fortvil ikke om du tuller deg helt vekk. Etterhvert som du blir trygg på de grunnleggende funksjonene kan du etterhvert prøve å lage Presets av de endringene du som oftest gjør. Om du for eksempel har funnet en metode som gir fine sort/hvitt bilder, så kan disse lager som en preset og enkelt legges automatisk på flere bilder eller allerede ved import av bildene. Den beste måten å lære på er å prøve seg frem på egen hånd. Lykke til!
Quadra Hybrid systemet fra Elincrom har vært i hus ett par måneder nå så jeg synes det er en god anledning til å formidle mine erfaringer så langt med denne portable blits-løsningen. Hos meg erstatter Elinchrom-systemet tre Nikon blits av typen SB900 og SB600 som jeg har kontrollert ved hjelp av FlexTT5 radio-systemet fra Pocket Wizard. Fordelen har utvilsomt vært at Nikon-PocketWizard komboen har vært enkelt å ta med seg samt ukomplisert å få til å fungere. Ulempene har vært begrenset effekt, hyppige batteri-skifte og varmegang selv ved normal bruk.
Quadra Hybrid har vært på markedet noen år,- det var nok kanskje det første superkompakte portable systemet som med sine 400Ws hadde nok effekt til å kunne brukes i profesjonell sammenheng. Quadra Hybrid er lillebroren til tungvekteren Ranger RX som har mer enn doble effekten, men er samtidig betydelig tyngre og også dyrere.
For slike som meg, som vil ha et enkelt lettvekts portabelt system, er minstemann i serien helt perfekt. Quadra Hybrid finnes med både Li-ion og tradisjonelle bly-batterier. Sistnevnte er noe større og tyngre enn Li-ion som jeg har her. Man kan kjøpe alle komponentene hver for seg eller man kan kjøpe de som ferdige sett, slik jeg har, som består av en kontroll-enhet, 2 batterier, lader, 2 blitshoder, radioutløser og kabler. Alt pakket lekkert sammen i en kraftig plast-koffert. JapanPhoto selger denne Quadra Hybrid kombinasjonen under navnet ”Elinchrom Quadra Hybrid Pro Kit m/stativ og bom”. Da med to lettvekts-stativ og en hånd-holdt bom inkludert i pakken. Siste variant av systemet kalles ELB 400, der kontrollenheten har fått en oppgradering både innvendig- og utvendig.
Prinsippet med Quadra Hybrid er at man har batteri og kontrollenhet samlet i en enhet og at man kan koble til en eller to blitshoder via kabler. Dette gjør blitshodene enkle og forholdsvis rimelige,- og den lave vekten gjør de enkle å håndtere. Den tyngre kontrollenheten kan man ha på skulderen eller plassere trygt på bakken.
Det finnes i 4 typer blitshode som er kompatible med Quadra Hybrid: Standard, Action, Hi-Sync og en ring-blits. Skal man fryse action-bilder og har et normalt DSLR-kamera så er nok Action eller Hi-Sync å anbefale. Selv har jeg Standard, for med Leica sine sentral-lukker (CS) objektiver vil dette støtte opp til 1/1000s sync-hastighet som er det meste jeg kan klare uansett blits-system med mitt kamera.
Selve blitshodet er fysisk mindre enn Nikon SB-900. Til gjengjeld leverer det mer enn 5 ganger så mye effekt med sine 400Ws i forhold til SB-900 med sine antatte 70Ws. Nikon oppgir ikke effekten i Ws, men noen raske forumsøk oppga omtrentlig effekt til å være i den størrelsesorden. Blitshodet på Quadra Hybrid er laget i aluminium og plast. I midten av hvert blitshode er det et kraftig LED-lys som kan brukes som kontinuerlig modellerings-lys. Dette lyset kan slåes på fra kontrollenheten eller fra radiokontrollen på kameraet. Modelleringslyset gir en god indikasjon på hvordan belysningen kommer til å bli, men kunne med fordel vært enda kraftigere.
Innfesting for paraply eller en spreder er integrert i blitshodet, det samme er en tilt-mekanisme og lås slik at man kan montere blitshodet på enden av et stativ. En diffusor i matt plast og en reflektor i aluminium fungerer som beskyttelse for blitsrøret. Det finnes større deflektorer og noen softbokser for å montere direkte på Quadra hodet, blant annet oppdaget jeg at Lastolite Ezybox passer rett innpå Quadra hodet.
Jeg fikk tak i en Elinchrom Quadra Adapter (MK-II EL-26342) som erstatter reflektoren på blitshodet og som gir muligheten til å sette på så å si alle typer Elinchrom softbokser, reflektorer og paraplyer som ellers ville blitt for tunge på Quadra hodet. Dette inkluderer også Rotalux og Portalite softbokser.
Kontrollenheten har batteriet tilkoblet på undersiden. På toppen av kontrollpanelet er det et display, touch-panel, tilkobling for to blitshoder og en 3,5mm kontakt for synkroniseringskabel. Det er også et optisk øye som muligjør aktivering med hjelp av andre blits lamper. Funksjonene og alle innstillinger er oversiktlige og enkle, men det er greit å ha brukermanualen for hånden når man skal gå inn i oppsettet for å gjøre endringer. Vekten på kontrollenheten, inkludert batteri, er på bare 2kg noe som gjør det enkelt å ha med seg. Det følger med bærereim som gjør det smidig å hemge kontrollenheten på skulderen eller på ett av blits-stativene.
Med fulladet batteri oppgir leverandøren opptil 320 blink på full effekt. Jeg har ikke prøvd dette i praksis, men under et bryllup tok jeg 140 bilder og da hadde akkurat batteri-indikatoren gått ned til halvparten så jeg er tilbøyelig til å tro på oppgitte data. Foruten kontrollpanel og display finner man også utganger for to blitshoder, A og B. Utgangene er asymmetriske med effektforhold 2/3 på utgang A og 1/3 på utgang B. Minste effekt er 8Ws (utgang B) og maks er 400Ws (utgang A).
I Quadra-pakken jeg har er det to blitshoder av typen Standard og med begge på full styrke har man tilsvarende effekt som 8 stk. SB-900 med ferske batterier, der man har fordelen ved at man slipper problemer som varmegang, lang ladetid mellom hvert blink og batterier som må skiftes ofte.
Som på de fleste andre Elinchrom-produktene kan også Quadra Hybrid fjernstyres via sitt ”Skyport” trådløse system. Quadra Ranger enheten har innebygget Skyport mottager og fungerer med alle Skyport senderen fra Elinchrom. Med senderen montert på kameraet kan jeg dermed enkelt justere blitsstyrken.
Det jeg umiddelbart savner på dette systemet er mulighet for å justere kanal A og B inviduelt. Bruker man begge lampene så vil alltid kanal B være 1/3 av effekten på kanal A. Dette kan selvfølgelig håndteres med å sette på filter eller regulere avstanden mellom lampe og det man tar bilde av. Som nevnt tidligere så kunne også modelleringslyset vært kraftigere, dette er noe man oppdager om man tar bilder i fullt dagslys.
Kombinasjonen av effekt, prestanda, vekt og pris gjør denne pakken særdeles attraktiv.
K-L-I-K-K!!! ...Wow...lyden fra lukkeren får frem smilet,- dette er tysk ingeniørporno på sitt aller beste! Ut fra minnekortet importeres bildefilene som er så herlige detaljerte, nydelige farger og med et «ut-av-fokus»-område så flott det er mulig å bli. Her har jeg endelig fått kloa i et beist av et kamera: Leica S (006) kamerahus med Leica Summarit 70mm objektiv!
I mange år har jeg har jeg hatt forskjellige Nikon-kamera med tilhørende god optikk. Når nytt kamerahus nå skulle kjøpes så ville det naturlige ha vært et Nikon D810 sammen Zeiss eller Schneider for maksimalt å utnytte den gode bildebrikken som D810 har. Men, jeg må innrømme at jeg har null interesse av video eller for den saks skyld en haug med knapper, automatikk og funksjoner jeg aldri bruker. Nei, jeg er sugen på å prøve noe helt annet nå.
For et drøyt år siden fikk jeg prøve en gammel Mamiya 645 og gjorde noen erfaringer som jeg har skrevet om her
Siden den gang har jeg sett på forskjellige mellomformat-kamera fra Hasselblad, Pentax og Leica. Og hver gang jeg åpner en raw-fil fra et slikt system får jeg hakeslepp av bildekvaliteten. Dette er en annen verden! Så, etter lang tids vurderinger endte valget til slutt på et brukt Leica S (006) kamerahus med Summarit 70mm objektiv. Prismessig ligger det nesten i samme området et Nikon D810 med Zeiss eller Schneider-glass ville ha kostet. Så får jeg heller nøye meg med det ene objektivet en lang stund fremover, for Leica S objektivene er kostbare. Samme kveld som kameraet var i hus kom fotovenn Jan Aa. en tur innom for å ta noen nærbilder med sitt Sony A7r camera:
Format-tull I motsetning til hva navnet tilsier så har altså mellomformat kamera en betydelig større bildesensor enn fullformat.
En gammeldags filmrute på 35 x 24 mm er i dag det som kalles fullformat størrelse. Ganske forvirrende, men fullformat betyr altså at bildebrikken fyller helt ut de nevnte 35mm bredde og er ikke «crop»-størrelse som APS-C, DX, APS-H osv... er eksempler på. I gamledager ble 35mm kalt for småformat og jeg forstår at det er mer spennende å markedsføre det positive ordet «fullformat» fremfor det mindre spennende «småformat».
Betegnelsen mellomformat beskriver altså et bildeformat som størrelsesmessig ligger mellom småformat og storformat. Typisk mellomformat-størrelse var 6 x 4,5 cm og filmen ble kalt 120-film. I digitalverdenen har de fleste mellomformatbildebrikkene en størrelse på 33x44mm eller mer. Leica har valgt en litt annen størrelse med en sensor på 30x45mm. Altså en halv gang større bildeflate enn småformat kameraene fra Nikon, Canon og Sony.
Jeg har fullstendig forelsket meg i det enkle designet til Leica S,- i mine øyne et glitrende godt eksempel på hvor elegant, samtidig funksjonelt, et fotoapparat kan bli! Kamerahuset ligger tungt, men veldig godt i hånden og de knappene jeg skal bruke er akkurat der jeg forventer at de skal være. Med gummiteninger og sprut-sikre deksler er Leica S og objektiv godt beskyttet mot vann og støv. Alt virker svært solid og gjennomtenkt.
Leica S er det minste kamerahuset tilgjengelig i dag med mellomformat bildesensensor. Kamerahuset har et minimalistiske design som ingeniørene hos Leica selv kaller for «Das Wesentliche»,- det vesentlige. Dette er ikke noe kreativ påfunn fra en markedsavdeling, for på dette kompakte kameraet finnes det ytterst få knapper eller hendler. Og de knappene som er der har hverken navn eller symboler på seg. Dette er et entusiast-kamera som er laget for å ta bilder.
Leica S-serien kom på markedet i 2008, da het den Leica S2. Denne utgaven jeg har fått kloa i skiller seg ikke mye fra S2, men har oppdatert elektronikk og ble lansert i 2012 med navnet S(006). Etterkommeren til S(006) kom i høst og har nå fått det klingende 007 lagt til istedenfor 006. 007 er så å si identisk å se på, men på innsiden er det meste nytt med moderne CMOS sensor fra Sony, ny software og raskere elektronikk. Alle de tidligere S-utgavene har Kodak CCD-sensor. Det finnes også en S-E, i realiteten en 006 med grå topp-plate som blir levert med et redusert utstyr- og service nivå.
Alle Leica S-variantene har en 37,5MP bildesensor (7512 x 4992 pixel), noe som regnes som lite i mellomformat-verdenen, men mer enn nok for det jeg skal drive med. Størrelsen på sensoren er 45x30mm noe som er betydelig større enn fullformat sine 36x24mm.
Gammeldags Når man ser bak på kameraet er det den enorme søkeren man først legger merke til. Det er gigantisk og veldig lyssterk, noe som gjør det til en fryd å komponere bilde eller finne riktig fokuspunkt. Under søkeren er en 3” bildeskjermen, som både har god oppløsning og er lyssterk. Det finnes ingen «live-view» funksjon.
Når man først er inne på ulemper så kan jeg ta flere med en gang. Mellomformat-fotografering handler om å ta bilder med best mulig kvalitet. Funksjoner som regnes som helt standard på småformat speilrefleks-kamera er mindre vanlig på et mellomformat kamera. Leica S har kun ett fokus-punkt og autofokus er forholdsvis tregt. Og når lyset blir svakt jager det frem og tilbake. I svakt lys må man derfor bruke manuell fokus. Det finnes ingen vibrasjons reduksjon, hverken i kamerahus eller på noen av de tilgjengelige objektivene. Med en skuddtakt på 1,5 bilder pr. sekund er Leica S tregt i forhold til småformat-kamera, men dette regnes som raskt i mellomformatverden der færre enn ett bilde pr. sekund er ganske vanlig.
ISO verdiene strekker seg fra 100 og opp til 1600, men fra ISO 800 blir bildene så kornete at kan man bare glemme å bruke kameraet med høy ISO i skumring eller overskyet vær. Så stativet er som oftest med. Innebygd blits har det ikke. Og video har det heller ikke.... Så det hele føles litt gammeldags og tungvint.
Det skal dog nevnes at den nyeste mellomformat Leica S 007 og Pentax 645Z har både video og live-view, takket være siste generasjon CMOS sensor. Pentax har i tillegg flere fokuspunkter og er vel å regne som det mellomformatkameraet med mest likhetstrekk til vanlige speilrefleks kamera. Men, Pentax var ikke på ønskelista og Leica S 007 koster så mye at det er helt urealistisk.
Imidlertid har min Leica S 006 både speil-lås og justering av henholdsvis blender, lukketid og ISO. Det er alt jeg trenger!
Med et slik ”gammeldags” og tregt kamera blir fotograferingsprosessen roligere,- det er helt nødvendig for i det hele tatt å få tatt et bilde. Tidligere har jeg så vidt fått prøvd noen forskjellige mellomformat-kamera fra Mamiya og Hasselblad, og disse har fått meg til å tenke at fotografering handler om mye mer enn å fylle opp minnekortene med hundrevis av halvgode og dårlige bilder. Man må stoppe opp for å tenke. Komponere. Fokusere. Her finnes ingen muligheter for lek med knapper, menyer og valg av funksjoner. For meg løfter det fotograferingsprosessen til et nytt nivå. Jeg har det mer gøy, i tillegg ser jeg at bildene blir bedre.
Fordelene Den store fordelen med mellomformat er større fotobrikke, 16 bit fargepalette og jevnt over glitrende god optikk. For med Leica S kamerahus har jeg tilgang til objektivene i S-sortimentet til Leica,- kanskje de beste objektivene man kan få kjøpt for penger. I tillegg har Leica utviklet en rekke adaptere slik at man kan bruke objektiv fra Hasselblad H og V-serie, Contax, Pentax og Mamiya. Mange av disse fås kjøpt brukt til en relativt hyggelig pris. Leica sine egne S-objektiv er sjelden vare, men innimellom dukker det opp et og annet på bruktbørsen. Som kamerahuset, er også S-objektivene laget for å vare en mannsalder.
Mens normal-objektivet for fullformat har 50mm brennvidde, så er tilsvarende bildevinkel for mellomformat et 75mm objektiv. Jeg har bare ett objektiv enn så lenge, en Summarit 70mm ASPH. Dette er sylskarpt og gir nydelige farger i absolutt alle situasjoner, selv på minste blender og i alle fokusområder. Brilliant! Der jeg tidligere måtte etterbehandle i timesvis, kan jeg nå åpne bildet i Lightroom og lagre. Ferdig. Og med strålende resultat nesten hver gang! De lavoppløslige bildene på web kan ikke på noen måte formidle den enorme oppløsnig og fargemetning det er i disse bildefilene!
De aller fleste objektivene til Leica S kan fåes kjøpt i såkalte CS-utgave. CS står for Central Shutter, eller sentrallukker. Altså er selve lukkeren plassert i objektivet. I prinsippet er dette blenderen som styres og fungerer som en lukkermekanisme. Leica S kan nemlig opereres på to måter, enten som vanlig speilrefleks der lukkeren i kamerahuset brukes, eller man kan bruke lukkeren i objektivet. Fordelen med å bruke lukkeren i objektivet er at man nå har en mye raskere blits synkroniserings-hastighet, ned til 1/1000sekund, siden CS-mekanismen lukker mye raskere enn gardinen i huset. Sentral-lukker avgir også litt mindre vibrasjon. Ved bruk av husets lukker er synkroniserings-hastigheten på 1/125 sekund.
Som nevnt tidligere så er det få knapper på kameraet. De fire knappene rundt displayet på baksiden kan fritt programmeres, det samme kan man gjøre med en knapp på venstre side av objektivinnfestingen. Jeg har programmert disse til justering av ISO, speil-lås, timer, kunstig horisont og fokus-mode (AFc/AFs/MF). En fiffig funksjon er at når timeren brukes så benytter denne seg av speil-lås (mirror up) funksjonen. Dette gjør at man får redusert vibrasjonen til et minimum.
Etter ett par hundre eksponeringer begynner sakte men sikkert Leica S sine ulemper og fordeler å gjøre seg bemerket. Et slikt kamera krever mer av meg for å få optimal skarphet og riktig eksponering grunnet den høye oppløsningen og en mer følsom bildesensor enn jeg er vant med. Største positive overraskelsen er alikevel hvor enkelt kameraet er i bruk, hvor gode bildefilene blir og hvor god byggekvaliteten er. Nå må jeg bare få teknikken til å sitte så jeg kan bruke mer tid på det som er gøy, nemlig å ta gode bilder!
Støv og annet grufs vil over tid samle seg på sensoren på våre digitalkamera. I motsetning til gamle filmkamera, der det kom ny filmrute for hvert bilde, har vi på digitalkamera en lysfølsom sensor brikke som aldri blir fornyet. Dette gjør at sensoren etterhvert vil samles både støv og noen ganger også små oljeflekker som kommer fra mekanikken i kameraet.
De aller fleste nyere digitalkamera har en egen funksjon for støv-fjerning der de benytter seg av vibrasjon på selve bildesensoren for å få støv til å falle av. Dette fungerer på større støvkorn, men de små irriterendes flekkene blir man sjelden kvitt med denne metoden. For ordens skyld så er det feil å si man renser sensoren, da det ligger et tynt filter (UV) på utsiden og det er egentlig dette filteret vi renser....
For å finne ut om du har støv på sensoren eller på objektivet kan du gjøre en enkel test: ta to bilder opp mot blå himmel der du varierer objektivets brennvidde. Åpne begge bildene i ett bildevisningsprogram og om flekkene er på de samme stedene så er det sensoren som er skitten, mens er de på forskjellige områder så er det objektivet som trenger en rens. Jeg renser når jeg ser det er støv, som regel 2-3 ganger i året.
Viktig: Det finnes enkelte kameratyper som ikke skal renses på egen hånd. Dette gjelder spesielt enkelte speilløse kamera med vibrasjons-reduksjon på selve bilde sensoren. Sjekk derfor i brukermanualen om det er greit å gjøre denne jobben selv.
Det finnes flere forskjellige rense teknikker, fra de enkle blåserene til mer avansert børste/renseveske løsninger. Jeg har prøv budsjettutgaven som er en børste med blåsebelg for å blåse vekk støv og resultatet var grusomt da den blåser støvet som ligger i børsten ned på sensoren. Anbefales derfor ikke!
Etter å ha prøvd diverse utstyr for rensing så har jeg nå landet på to type børser "Sensor Swab" for selve sensorflaten og VisibleDust Corner Swab for hjørnene på sensoren. Sistnevnte bruker jeg også for å "plukke opp" støv på speilet, i søkeren og på objektivene. Husk å bestill Sensor Swab som passer din sensor!
Om du søker på internett så vil du finne mange gode fremgangsmåter for å rense bildesensoren. Det finnes også gode filmer på Youtube. Før du begynner så husk å være forsiktig da sensoren er den viktigste og mest kostbare komponentet i kameraet ditt!
Ha alt klart før du begynner. Vent med å ta av beskyttelsesplastikken på Sensor Swab`n helt til du skal bruke den. Velg ett rom i huset hvor det er minst støv og du må ha godt lys! Jeg bruker baderommet etter at noen har tatt en dusj,- pga fuktigheten synker mesteparten av støvet ned på gulvet. Ta av objektivet og du vil se rett inn i speilet og lukkermekanikken. Ta gjerne å rens dette også, da alt av støv her er det du ser som sorte prikker i søkeren. Dette eksemplet er for Nikon D700, men det er tilsvarende for andre merker. Gå inn i kameramenyen og velg "Lock mirror up for claening". Trykk OK og trykk så ned utløseren. Du vil høre at spilet går til endes men det vil ikke lukke igjen før du slår av kameraet. Når du kikker inn i kameraet vil du nå se en blank overflate, det er dette som er filteret på sensoren du skal rense. Nå som de sensitive komponentene er blottlagt er det lurt å være ekstra forsiktig med å klø seg i håret, nyse eller svette mye... Om flekkene på sensoren er store vil du nå kunne se de med det blotte øyet.
Rens!
Det er nå tid for å ta av plasten av Sensor Swibe`n. Trypp på ett par dråper renseveske langs kanten på vattpinnen. Ikke bruk mer renseveske enn nødvendig! Renseveska fordamper nokså raskt så du må nå være klar til å begynne jobben. Legg vattpinnen ned mot høyre del av sensoren og dra den sakte, men bestemt, mot venstre. Du skal ikke presse hardt, men ett trykk omtrent som når du skriver er ett godt utgangspunkt. Når du har dratt pinnen helt til venstre kant løsner du trykket, løfter pinnen litt vekk fra sensoroverflaten og roterer 180 grader. Gjenta så prosessen fra vestre til høyre! Du er nå ferdig med denne vattpinnen og den skal nå kastes. Du vil nå se at rensevesken fordamper i løpet av få sekunder. Alt støvet som ikke ligger helt langs kantene skal nå være borte.
Avslutningsvis bruker jeg en tørr (ingen renseveske) VisibleDust Corner Swab å drar forsiktig langs kantene for å fjerne de siste vanskelige flekkene. Nå er godt lys svært viktig! Jobb raskt og effektivt og når du er fornøyd så slår du umiddelbart av kameraet for å lukke igjen speilet. Sist gang jeg gjorde dette (en varm høstdag) skulle jeg bare ta en siste fin-titt med det resultat at det lå igjen en gigantisk svettedråpe på sensoren. Da var det på`n igjen!
Om ikke du allerede har renset speilet så ville jeg gjort det nå. Ta så på objektivet, ta noen bilder å se om du er fornøyd!
Porsche 911 er regnet som en av de mest driftsikre og pålitelige bilene på markedet idag, og i følge Porsches nettsider er med mer enn 80% av alle produserte 911`r fremdeles på veiene. Denne bilen jeg har fått tak i er en 1992 modell Porsche 911 Carrera 4. Dette eksemplaret har levd sine tidligere dager i Sveits, og i den standen denne er så har den blitt kost mye med gjennom sine 22 år på veien. Fargen er sjelden og kalles Horizon Blue. Interiøret er selvfølgelig skinn, kledelig i mørk blå farge med flotte blå håndsydde sømmer. Styringen, motor og gearboksen er svært presist, skulle neste tro det var et instrument for å kjøre på svingete veier!
Jeg har lenge hatt lyst til å ta noen gode fotografier av bilen. For å få frem linjene på denne kreves det en stor lyskilde,- noe jeg ikke har. Jeg har derfor prøvd en alternativ metode, som i mine øyne har fungert bra. Med en softbox på stativ, radiotrigger til blits og kamera på stativ tok jeg 13 eksponeringer som deretter er satt sammen i Photoshop. Det første bildet er uten blits, dette bilde skal være bakgunnen og eksponeres deretter. Bildene er tatt rett før soloppgang og med havtåke denne morningen ble fargen på bakgrunnen akkurat slik jeg ville ha. For styring av blits bruker jeg Pocket Wizard TTL5-systemet. For hvert bilde flytter jeg softboxen slik at jeg får høylys der jeg ønsker. Det er viktig å unngå skjemmende reflekser fra lyskilden i lakk og spesielt vinduene. I Photoshop legges alle bildene som forskjellige lag, og for hvert lag kjører jeg en "Calculate" for å isolere høylysene som deretter blir hvert lags respektive maske.
Avslutningsvis justerer jeg fargetone i høy- og lavlys, kjører oppskarping i høylys og tilfører forsiktig litt støy i de mørke områdene. Sistnevne er en god teknikk for å fremheve detaljer.
Prosessen kan ved første øyekast virke kompleks, men tidsbruken fra bildene er importert fra minnekortet til det er ferdig, går på en liten time. Objektivet er en fast 50mm (f/1.4), lukketid 4 sekunder, ISO 100 og blender 2.8.
