Bildet er laget ved at flere eksponeringer er satt sammen. Alle er tatt med Nikon D700 og det glitrende gode vidvinkel-objektivet Nikon 14-24mm f/2.8. På stativ selvfølgelig, for her er det tatt 53 eksponeringer der jeg kaster en bøtte vann på bilen for hvert bilde. Jeg skulle gjerne hatt en hjelper til dette, men en 2 sekunders timer fungerte bra i dette tilfellet. Jeg har så valgt ut de 14 beste bildene som senere er montert sammen og maskert i Photoshop. Lukketiden på alle bildene er 1/500 sekund, blender 4,5 og ISO100. En blits står på innsiden av en softboks som lyser opp fronten av bilen, mens en annen lyser opp siden. Jeg har bevisst valgt å undereksponere for å få mer dramatikk i bildet. For å få til så rask synkronisering som 1/500 sekund av lukker og blits bruker jeg TTL5 radio-trigger fra Pocket Wizard. Normalt er jo raskeste sync på 1/250 sekund.


View the embedded image gallery online at:
https://tomeriksmedal.no/artikler?start=20#sigProId146fb1acbe

 

 
 
 
 

I lang tid har jeg hatt lyst til å prøve et mellomformat-kamera. Ikke fordi jeg trenger det, kun fordi jeg er nygjerrig. Mellomformat vil si at kameraets bildebrikke er større enn en gammeldags filmrute på 35 x 24 mm, som også er kjent som fullformat. I flere år har jeg brukt en Nikon D700 og det er altså et fullformat kamera. Navnet mellomformat kommer fra filmdagene, da en 35 mm-filmrute ble kalt småformat, og bladfilm på 4x5" og større var storformat. Typisk mellomformat-størrelse var da 4,5 x 6 cm.

Hvorfor mellomformat?

En av fordelene med medium formater i forhold til fullformat er at fotobrikken er langt større, altså kan man få høyere oppløsning og det kommer mer lys inn på bildesensoren. Innen fullformat så er det pr i dag Nikon D800 som er kongen på haugen med sin 36 megapiksel brikke. Normalt starter mellomformat på 39-40 megapiksel og fortsetter opp mot 100. Dog, det som blir brukt i denne testen har oppløsning på 21 megapiksel. En større brikke, kombinert med tilpasset objektiv gir også større kontroll over DoF (Depth of Field), altså dybdeskarpheten. Jevnt over så er også mellomformat-objektivene av bedre optisk kvalitet enn respektive brennvidder i fullformat. Mellomformat har en fargedybde på 16 bit mot 14 som er normalt for fullformat. Forskjellen mellom 14 bit og 16 bit høres ikke så mye ut, men det blir betydelig med tanke på at 14 bit opptak tilsvarer 16384 mulige verdier pr. fargekanal, mens 16 bit gir hele 65536 verdier pr kanal.

image

Ulempene med mellomformat er at alt blir større, tyngre og dessverre svært kostbart. Og siden filstørrelsen er stor og det er mye data som skal prosesseres så går alt langsom. Fryktelig langsomt. 1 bilde i sekundet regnes som raskt. Og høy ISO er 100 og da kommer korn i bildet helt tydelig frem. Det finnes i dag mellomformat som støtter høyere ISO, men da er prisen deretter. I profesjonell sammenheng brukes mellomformat stort sett i studio og til landskapsfotografering. Siste versjon av Mamiya som er med her i testen koster i størrelsesorden 75.000,- da inkludert 80mm objektiv, kamerahus og digitalt bakstykke på 40 megapksler. Pentax har en tilsvarende løsning og til samme pris. Et Hasselblad H5D starter på 102.000,- for de enkleste og ender på over 500.000,- for hus, ett objektiv og 50 megapiksel bakstykke.

KISS - Keep It Simple Stupid!

Mamiya 645 er modulbasert og består av kamerahus, objektiv og digitalt bakstykke. Alt kan skiftes ut etter behov og økonomi. De viktigste funksjonene er tilsvarende det man finner på normale fullformat kamera, og det var ikke mange bildene som skulle taes før det satt rimelig godt i fingrene. Det mest uvante er at alt går fryktelig tregt og at miniatyr-skjermen bak i beste fall kan vise komposisjon og histogram. Det er totalt ubrukelig til å sjekke fargene eller skarpheten. I tillegg mangler Mamiya alt av "nice-to-have" løsninger. Og det liker jeg. Jeg vil ikke ha kamera med masse automatikk eller funksjoner jeg aldri bruker. Stort sett bruker jeg alltid manuell blender og lukker, mens det hender en gang i blandt at jeg bruker autofokus. Og jeg vil ikke ha video på mitt kamera. Jeg har dette som hobby, og når jeg skal ta bilder så skal jeg kose meg med komposisjon samtidig som resultatet skal være så bra som mulig! Analogien går til fluefiskeren som sjelden får fisk, men han storkoser seg der han står med sin kastemaskin av en stang, snelle med den fineste lamellebremsen og en flue som er hjemmesurret etter alle kunstens regler.

F3Bildet ved siden av er tatt innendørs med naturlig belysning. Mamiya er brukt med 80mm objektiv, blender 2.8, 1/60 sekund lukketid og ISO 50. Kameraet er håndholdt så lukketiden er litt lang til å få dette helt skarpt, men forstørrer man dette opp så er det ikke på noen måte dårlig. Med kun noen fåtalls eksponeringer med Mamiya så er jeg ikke helt fortrolig med hvitbalansen. Dette kan kalibreres og helt sikkert bli langt bedre enn det jeg har fått til på bildene nedenfor.


Mamiya 645D, Nikon D4 og Nikon D700

De mest kjente mellomformatkamera i dag kommer fra Hasselblad, Pentax, Mamiya eller Phase One. Det en noen år gammel Mamyia 645D jeg har fått låne, denne med et 21 megapiksel bakstykke og en 80mm objektiv med blender 2.8. Dette objektive tilsvarer en 50mm blender 1,4 i fullformat. Når jeg først fikk mulighet til å låne slikt snadder så kontaktet jeg Jan for å avtale tid og sted for en praktisk sammenligning mellom Nikon D700, D4 og Mamiya 645. Lørdags morgen, 0700 møttes vi på Tromøy for å ta noen bilder i nærmiljøet. Denne artiklen er ikke en produkttest, men rett og slett noen bilder som er tatt med forskjellige system der erfaringene er delt med dere.

Bildene nedenfor er tatt med Nikon D700 med Nikon`s glimrende 50mm AF f1.4 objektiv, blender er satt til 2.4 og lukketid er 1/250 sekund. ISO 100. På Mamiya`n står et 80m objektiv f2.8, blender satt til 2,8 og lukketid er 1/125 sekund. ISO 50. En blits er satt opp på oversiden av stien og den reflekteres inn i en stor spreder for å få jevn belysning. For å aktivere blits har vi brukt Pocket Wizard radio-trigger. Dette fungerer også veldig bra på Mamiya.

View the embedded image gallery online at:
https://tomeriksmedal.no/artikler?start=20#sigProId358954a57f

I mine øyne er forskjellen relativt stor, spesielt med hensyn på følelsen av dybde innover i bildet som er formidabel på Mamiya`n. Dessverre kan ikke den lave oppløsningen som vist her gjengi den kvaliteten som er i bildene. 100% crop ser slik ut:

View the embedded image gallery online at:
https://tomeriksmedal.no/artikler?start=20#sigProId766cd9e404

På veien mot Spornes ligger et falleferdig hus. De samme objektivene, 50 og 80mm er brukt. Dette var tidligere på morgenen, rett før sola sto opp. For å få mest dybdeskarphet ble det nå brukt minste blender. Lukketid og blender for Nikon-kameraene er 1,3 sekund og blender 16, ISO 100. På Mamiya er lukketiden 6 sekund og blender 22, ISO 50. RAW-filene er tatt inn i Capture One (Phase One) for å få så like utgangspunkt som mulig. Capture One er brukt siden dette er laget spesielt for mellomformat-kamera. Det første jeg legger merke til i RAW-konvertereren er forskjellen i hvitbalansen. Nikon D4 har den mest nøytrale gjengivningen, mens D700 heller litt mot det varme (magenta/rød) og Mamiya går litt mot det kalde (cyan). Jeg har prøvd å justere alle likt.

View the embedded image gallery online at:
https://tomeriksmedal.no/artikler?start=20#sigProId24e9ec29c4

100%, Nikon D4, D700 og Mamiya.

View the embedded image gallery online at:
https://tomeriksmedal.no/artikler?start=20#sigProId1697bebf8a


 Vi tok også bilder inn gjennom vinduet for å sjekke hvor god Mamiyaen er til å plukke opp detaljer i de mørke områdene. Her brilierer Mamaiya med å hente frem alt av snadder på innsiden av vinduet. Isolert sett er bildene fra D700 av glimrende kvalitet, men når de sammenlignes med hva som kommer ut fra Mamiya`n så virker det som om det er ett slør på utsiden av objektivet. JPG-bildene på denne siden er dessverre for små og komprimerte til å synliggjøre den kvaliteten som er i bildene.

View the embedded image gallery online at:
https://tomeriksmedal.no/artikler?start=20#sigProId018188ba3f

 100% crop ser slik ut:

View the embedded image gallery online at:
https://tomeriksmedal.no/artikler?start=20#sigProId9926dde576

Tilslutt noen flere portretter, disse i motlys fra soloppgangen og med en blits satt foran personen på bildet for å motvirke motlyse. Blitsen er også her satt opp sammen med en stor reflektor for å få jevnt belysning.

View the embedded image gallery online at:
https://tomeriksmedal.no/artikler?start=20#sigProIdd9225b206a

100% crop ser slik ut:

View the embedded image gallery online at:
https://tomeriksmedal.no/artikler?start=20#sigProId07951a3aee


Så hva blir det til?

Etter en helg der jeg har fått tatt noen bilder med Mamiya og Nikon D700 og tildels D4 side om side sitter jeg igjen med en tanke om at mellomformat fortsatt er kjempespennende. Selv med sine begrensninger og svakheter som at det er tregt, tungt og dyrt digger jeg resultatet som trylles frem fra minnekortet. Totalt sett vil nok både Nikon D4 og D700 eller en D800 produsere langt bedre bilder enn det jeg teknisk er kapabel til å beherske. Og disse nevnte fullformatkamerene fra Nikon tåler alt, er fantastisk pålitelige og de tar gode bilder under absolutt alle forhold. Mamiya`n har som nevnt sine begrensninger, alikevel er bildene jevnt over bedre,- ikke bare med hensyn på oppløsning men mest av alt gir bildene mer følelsen av å være tilstede. Blander man økonomi inn i dette, noe man ikke må... så er det definitivt Nikon D800 som ville vært det fornuftige valget dersom jeg skal vurdere å bytte ut D700`n.

Det som er helt sikkert er at jeg ikke kunne hatt bare en Mamiya 645D,- til det er den alt for upålitelig, treg og har for mange begrensninger. Men, for å bruke på de dagene man har anledning til å roe det hele ned for å skyte noen virkelig gode bilder,- ja til det er det et aldeles glimrende verktøy!

Takk for lånet :)

 

Med noen få dager til rådighet fikk vi utforsket noe av området fra Keflavik og rundt Þingvellir nasjonalpark.

I tillegg ble det også tid til en tur på havet for å se etter hvaler og delfiner. Delfiner var det mye av, mens de store hvalene uteble. Keflavik ligger på halvøya Reykjanes, sørvest på Island og litt sørvest for hovedstaden Reykjavík. Landskapet bærer preg av fortsatt vulkansk aktivitet under overflaten med enorme lavafelt og mange varme kilder. Landskapet er ganske så utilgjengelig og vegetasjonen svært sparsom. Området er mest kjent for sine varme kilder og den Blå Lagune var ett av høydepunktene for turen. Her kan man kose seg i lyseblått mineralholdig vann.
Lenger inn i landet finner man Þingvellir nasjonalpark. Thingvellir er tingstedet vikingene grunnla omkring år 930. Årlig kom islendingene sammen, holdt ting og avsa dommer her frem til 1798. Mange av hendelsene som de islandske ættesagaene omhandler, fant sted her. Området er i dag nasjonalpark og inngår på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv.

Foruten at Thingvellir er et historisk dokument over fremveksten av folkestyret i Europa, er området også et viktig naturdokument. Thingvellir er en gigantisk sprekk mellom den europeiske og amerikanske kontinentalsokkelen. Island er geologisk meget aktivt, og platene driver fra hverandre med 2 cm i året. Dette fører til at deler av landskapet synker sammen og danner lange langsgående kløfter.

Neste gang skal vi bruke mye mer tid for her var det mye å oppleve! 

View the embedded image gallery online at:
https://tomeriksmedal.no/artikler?start=20#sigProId7b78ae0a3d

I forbindelse med en jobb i nærheten av Como-sjøen i nord-Italia fikk jeg anledning til å reise litt i  nærområdet med leiebil og båt. Med i reiseveska hadde jeg med min trofaste Nikon D700 og et par gode objektiver, 50mm f/1.4 og 14-24 f/2.8. Byen Como ligger innerst i innsjøen og er en gammel by er over 400 år gammel med flotte kirker og historiske monumenter. Langs hele innsjøen ligger det små tettsteder klort fast i den bratte fjellsiden. Området er er kjent for sine utsøkte villaer, spennende arkitektur, gode restauranter og et enormt frodig planteliv. 

Overnattingstedet mitt lå noen kilometer unna byen Como, i tettstedet Moltrasio. Byen henger bokstavlig talt nedover fjellsiden og utover innsjøen. Spredd rundt i byen finner man hundre år gamle villaer sammenkoblet av steinlagte veier som snor seg gjennom terrenget. Etter noen tusen trappetrinn kommer man helt til topps i byen og man belønnes med en fabelaktig utsikt. Maten på de lokale restaurantene er fortreffelig og det var enkelt å trives godt her! Forøvrig var det i samme by Sir Winston Churchill bestemte seg for å slappe av etter 2. verdenskrig. 

En av de mest kjente byene i området er Bellagio. Den er rangert som en av de vakreste byene i Europa, kjent for sine flotte restauranter, plettfrie hjem og overveldende villaer. Har er det bare å drive rundt på brosteinsbelagte trange gater, gjennomsyret av historie og spise på de fineste italienske kjøkken. For å komme til Bellagio tok jeg ferge. På veien dit passerte vi byen Brienno. Bare en times tid før fergen la til kai der hadde det gått syv store fjellras gjennom byen. Flere hus la velte ut i havet sammen med store deler av hovedveien som forbinder byene rundt innsjoen. Det så dramatisk ut, og hundrevis var evakurt fra byen. Heldigvis var ingen meldt skadde. Vi passerte også "Villa Oleandra", det idylliske sommerstedet til George Clooney. Det var tidligere lagt ut for salg for små 30 millioner euro...

Jeg hadde fått leid en Fiat Panda, forøvrig en bil jeg ikke engang vil anbefale til min verste fiende. Min variant hadde lekk radiator, noe som førte til stadige stopp i de bratte bakkene i området. Sveits ligger bare noen få kilometer unna så det ble flere kjørerturer i fjellsidene der. Veiene er i bra stand med de er svært svingete og veldig smale,- jeg skal tilbake hit med skikkelig kjøretøy ved en senere anledning!

View the embedded image gallery online at:
https://tomeriksmedal.no/artikler?start=20#sigProIdc264408e43

Med vinter i anmasj her hjemme var det en god nok grunn for å ta en uke ferie for å besøke onkel og tante som er bosatt i Hong Kong. Som reisefølge ble moder`n og tidligere arbeidskollega, Rune, med på turen. Familien bor ute på Discovery Bay, en bukt på øya Lantau som ligger litt på utsiden av selve Hong Kong. Dette er et landlig område med fine turområder i fjell og skog. I Discovery Bay er det bilfritt og den eneste transporten å finne her er buss, ferge eller eletrisk golfbil. 

Selve Hong Kong er et travelt, moderne bysamfunn der man fortsatt kan finne gamle kulturelle røtter. Jeg bodde på et hotell i kjernen av Kowloon,- selve fastlandsdelen av Hong Kong. Rett på utsiden har man Temple Street, kjent for sitt yrende nattmarked med salgsboder og svært enkle, men veldig gode fortausrestauranter.

I selve Hong Kong finnes det aller meste, og det aller meste av det er til salgs. Alt fra spåmenn og massører til enorme supermoderne kjøpesentre ligger tett i tett. For å få oversikt over virvaret dro vi opp til The Peak og herfra får man det helt store utsynet med et fugleperspektiv som kan ta pusten fra deg. For å komme til toppen kan man ta buss eller taxi opp en bratt og kronglete vei, eller man kan ta den kjente taubanen "the Tram" opp de bratte fjellene. På toppen av Løvens paviljong ser man 270 grader av Hongkongs bygningskonturer, den travle Victoria-havnen, og Kowloon. Spesielt på natten var dette et flott syn!

På Tai O bodde Tanka-folket, ett folkeslag kjent for fiske og sine spesielle hus som står på påler ute i havet. Det sises at de fra gammelt av ikke trivdes på land. Stedet er i dag et kjent for sine mange fantastiske fotografiske motiv!

 

View the embedded image gallery online at:
https://tomeriksmedal.no/artikler?start=20#sigProId21ee63f6f5