DSC01601K-L-I-K-K!!! ...Wow...lyden fra lukkeren får frem smilet,- dette er tysk ingeniørporno på sitt aller beste! Ut fra minnekortet importeres bildefilene som er så herlige detaljerte, nydelige farger og med et «ut-av-fokus»-område så flott det er mulig å bli. Her har jeg endelig fått kloa i et beist av et kamera: Leica S (006) kamerahus med Leica Summarit 70mm objektiv!

I mange år har jeg har jeg hatt forskjellige Nikon-kamera med tilhørende god optikk. Når nytt kamerahus nå skulle kjøpes så ville det naturlige ha vært et Nikon D810 sammen Zeiss eller Schneider for maksimalt å utnytte den gode bildebrikken som D810 har. Men, jeg må innrømme at jeg har null interesse av video eller for den saks skyld en haug med knapper, automatikk og funksjoner jeg aldri bruker. Nei, jeg er sugen på å prøve noe helt annet nå.

For et drøyt år siden fikk jeg prøve en gammel Mamiya 645 og gjorde noen erfaringer som jeg har skrevet om her

Siden den gang har jeg sett på forskjellige mellomformat-kamera fra Hasselblad, Pentax og Leica. Og hver gang jeg åpner en raw-fil fra et slikt system får jeg hakeslepp av bildekvaliteten. Dette er en annen verden! Så, etter lang tids vurderinger endte valget til slutt på et brukt Leica S (006) kamerahus med Summarit 70mm objektiv. Prismessig ligger det nesten i samme området et Nikon D810 med Zeiss eller Schneider-glass ville ha kostet. Så får jeg heller nøye meg med det ene objektivet en lang stund fremover, for Leica S objektivene er kostbare. Samme kveld som kameraet var i hus kom fotovenn Jan Aa. en tur innom for å ta noen nærbilder med sitt Sony A7r camera:

View the embedded image gallery online at:
https://tomeriksmedal.no/artikler?start=20#sigProIdb679af8630

Format-tull
I motsetning til hva navnet tilsier så har altså mellomformat kamera en betydelig større bildesensor enn fullformat.

En gammeldags filmrute på 35 x 24 mm er i dag det som kalles fullformat størrelse. Ganske forvirrende, men fullformat betyr altså at bildebrikken fyller helt ut de nevnte 35mm bredde og er ikke «crop»-størrelse som APS-C, DX, APS-H osv... er eksempler på. I gamledager ble 35mm kalt for småformat og jeg forstår at det er mer spennende å markedsføre det positive ordet «fullformat» fremfor det mindre spennende «småformat».

Betegnelsen mellomformat beskriver altså et bildeformat som størrelsesmessig ligger mellom småformat og storformat. Typisk mellomformat-størrelse var 6 x 4,5 cm og filmen ble kalt 120-film. I digitalverdenen har de fleste mellomformatbildebrikkene en størrelse på 33x44mm eller mer. Leica har valgt en litt annen størrelse med en sensor på 30x45mm. Altså en halv gang større bildeflate enn småformat kameraene fra Nikon, Canon og Sony.

View the embedded image gallery online at:
https://tomeriksmedal.no/artikler?start=20#sigProId7ac63c32c2

Leica S (006)

Jeg har fullstendig forelsket meg i det enkle designet til Leica S,- i mine øyne et glitrende godt eksempel på hvor elegant, samtidig funksjonelt, et fotoapparat kan bli! Kamerahuset ligger tungt, men veldig godt i hånden og de knappene jeg skal bruke er akkurat der jeg forventer at de skal være. Med gummiteninger og sprut-sikre deksler er Leica S og objektiv godt beskyttet mot vann og støv. Alt virker svært solid og gjennomtenkt.

Leica S er det minste kamerahuset tilgjengelig i dag med mellomformat bildesensensor. Kamerahuset har et minimalistiske design som ingeniørene hos Leica selv kaller for «Das Wesentliche»,- det vesentlige. Dette er ikke noe kreativ påfunn fra en markedsavdeling, for på dette kompakte kameraet finnes det ytterst få knapper eller hendler. Og de knappene som er der har hverken navn eller symboler på seg. Dette er et entusiast-kamera som er laget for å ta bilder.

Leica S-serien kom på markedet i 2008, da het den Leica S2. Denne utgaven jeg har fått kloa i skiller seg ikke mye fra S2, men har oppdatert elektronikk og ble lansert i 2012 med navnet S(006). Etterkommeren til S(006) kom i høst og har nå fått det klingende 007 lagt til istedenfor 006. 007 er så å si identisk å se på, men på innsiden er det meste nytt med moderne CMOS sensor fra Sony, ny software og raskere elektronikk. Alle de tidligere S-utgavene har Kodak CCD-sensor. Det finnes også en S-E, i realiteten en 006 med grå topp-plate som blir levert med et redusert utstyr- og service nivå.

Alle Leica S-variantene har en 37,5MP bildesensor (7512 x 4992 pixel), noe som regnes som lite i mellomformat-verdenen, men mer enn nok for det jeg skal drive med. Størrelsen på sensoren er 45x30mm noe som er betydelig større enn fullformat sine 36x24mm.

Sensor

Gammeldags
Når man ser bak på kameraet er det den enorme søkeren man først legger merke til. Det er gigantisk og veldig lyssterk, noe som gjør det til en fryd å komponere bilde eller finne riktig fokuspunkt. Under søkeren er en 3” bildeskjermen, som både har god oppløsning og er lyssterk. Det finnes ingen «live-view» funksjon.

Når man først er inne på ulemper så kan jeg ta flere med en gang. Mellomformat-fotografering handler om å ta bilder med best mulig kvalitet. Funksjoner som regnes som helt standard på småformat speilrefleks-kamera er mindre vanlig på et mellomformat kamera. Leica S har kun ett fokus-punkt og autofokus er forholdsvis tregt. Og når lyset blir svakt jager det frem og tilbake. I svakt lys må man derfor bruke manuell fokus. Det finnes ingen vibrasjons reduksjon, hverken i kamerahus eller på noen av de tilgjengelige objektivene. Med en skuddtakt på 1,5 bilder pr. sekund er Leica S tregt i forhold til småformat-kamera, men dette regnes som raskt i mellomformatverden der færre enn ett bilde pr. sekund er ganske vanlig.
 
ISO verdiene strekker seg fra 100 og opp til 1600, men fra ISO 800 blir bildene så kornete at kan man bare glemme å bruke kameraet med høy ISO i skumring eller overskyet vær. Så stativet er som oftest med. Innebygd blits har det ikke. Og video har det heller ikke.... Så det hele føles litt gammeldags og tungvint.

Det skal dog nevnes at den nyeste mellomformat Leica S 007 og Pentax 645Z har både video og live-view, takket være siste generasjon CMOS sensor. Pentax har i tillegg flere fokuspunkter og er vel å regne som det mellomformatkameraet med mest likhetstrekk til vanlige speilrefleks kamera. Men, Pentax var ikke på ønskelista og Leica S 007 koster så mye at det er helt urealistisk.

Imidlertid har min Leica S 006 både speil-lås og justering av henholdsvis blender, lukketid og ISO. Det er alt jeg trenger!

Med et slik ”gammeldags” og tregt kamera blir fotograferingsprosessen roligere,- det er helt nødvendig for i det hele tatt å få tatt et bilde. Tidligere har jeg så vidt fått prøvd noen forskjellige mellomformat-kamera fra Mamiya og Hasselblad, og disse har fått meg til å tenke at fotografering handler om mye mer enn å fylle opp minnekortene med hundrevis av halvgode og dårlige bilder. Man må stoppe opp for å tenke. Komponere. Fokusere. Her finnes ingen muligheter for lek med knapper, menyer og valg av funksjoner. For meg løfter det fotograferingsprosessen til et nytt nivå. Jeg har det mer gøy, i tillegg ser jeg at bildene blir bedre.

Fordelene
Den store fordelen med mellomformat er større fotobrikke, 16 bit fargepalette og jevnt over glitrende god optikk. For med Leica S kamerahus har jeg tilgang til objektivene i S-sortimentet til Leica,- kanskje de beste objektivene man kan få kjøpt for penger. I tillegg har Leica utviklet en rekke adaptere slik at man kan bruke objektiv fra Hasselblad H og V-serie, Contax, Pentax og Mamiya. Mange av disse fås kjøpt brukt til en relativt hyggelig pris. Leica sine egne S-objektiv er sjelden vare, men innimellom dukker det opp et og annet på bruktbørsen. Som kamerahuset, er også S-objektivene laget for å vare en mannsalder.

Mens normal-objektivet for fullformat har 50mm brennvidde, så er tilsvarende bildevinkel for mellomformat et 75mm objektiv. Jeg har bare ett objektiv enn så lenge, en Summarit 70mm ASPH. Dette er sylskarpt og gir nydelige farger i absolutt alle situasjoner, selv på minste blender og i alle fokusområder. Brilliant! Der jeg tidligere måtte etterbehandle i timesvis, kan jeg nå åpne bildet i Lightroom og lagre. Ferdig. Og med strålende resultat nesten hver gang! De lavoppløslige bildene på web kan ikke på noen måte formidle den enorme oppløsnig og fargemetning det er i disse bildefilene!

De aller fleste objektivene til Leica S kan fåes kjøpt i såkalte CS-utgave. CS står for Central Shutter, eller sentrallukker. Altså er selve lukkeren plassert i objektivet. I prinsippet er dette blenderen som styres og fungerer som en lukkermekanisme. Leica S kan nemlig opereres på to måter, enten som vanlig speilrefleks der lukkeren i kamerahuset brukes, eller man kan bruke lukkeren i objektivet. Fordelen med å bruke lukkeren i objektivet er at man nå har en mye raskere blits synkroniserings-hastighet, ned til 1/1000sekund, siden CS-mekanismen lukker mye raskere enn gardinen i huset. Sentral-lukker avgir også litt mindre vibrasjon. Ved bruk av husets lukker er synkroniserings-hastigheten på 1/125 sekund.

Som nevnt tidligere så er det få knapper på kameraet. De fire knappene rundt displayet på baksiden kan fritt programmeres, det samme kan man gjøre med en knapp på venstre side av objektivinnfestingen. Jeg har programmert disse til justering av ISO, speil-lås, timer, kunstig horisont og fokus-mode (AFc/AFs/MF). En fiffig funksjon er at når timeren brukes så benytter denne seg av speil-lås (mirror up) funksjonen. Dette gjør at man får redusert vibrasjonen til et minimum.

Etter ett par hundre eksponeringer begynner sakte men sikkert Leica S sine ulemper og fordeler å gjøre seg bemerket. Et slikt kamera krever mer av meg for å få optimal skarphet og riktig eksponering grunnet den høye oppløsningen og en mer følsom bildesensor enn jeg er vant med. Største positive overraskelsen er alikevel hvor enkelt kameraet er i bruk, hvor gode bildefilene blir og hvor god byggekvaliteten er. Nå må jeg bare få teknikken til å sitte så jeg kan bruke mer tid på det som er gøy, nemlig å ta gode bilder!

View the embedded image gallery online at:
https://tomeriksmedal.no/artikler?start=20#sigProIdd7a005452f

 

Støv og annet grufs vil over tid samle seg på sensoren på våre digitalkamera. I motsetning til gamle filmkamera, der det kom ny filmrute for hvert bilde, har vi på digitalkamera en lysfølsom sensor brikke som aldri blir fornyet. Dette gjør at sensoren etterhvert vil samles både støv og noen ganger også små oljeflekker som kommer fra mekanikken i kameraet.

De aller fleste nyere digitalkamera har en egen funksjon for støv-fjerning der de benytter seg av vibrasjon på selve bildesensoren for å få støv til å falle av. Dette fungerer på større støvkorn, men de små irriterendes flekkene blir man sjelden kvitt med denne metoden. For ordens skyld så er det feil å si man renser sensoren, da det ligger et tynt filter (UV) på utsiden og det er egentlig dette filteret vi renser....
For å finne ut om du har støv på sensoren eller på objektivet kan du gjøre en enkel test: ta to bilder opp mot blå himmel der du varierer objektivets brennvidde. Åpne begge bildene i ett bildevisningsprogram og om flekkene er på de samme stedene så er det sensoren som er skitten, mens er de på forskjellige områder så er det objektivet som trenger en rens. Jeg renser når jeg ser det er støv, som regel 2-3 ganger i året.
 
Viktig: Det finnes enkelte kameratyper som ikke skal renses på egen hånd. Dette gjelder spesielt enkelte speilløse kamera med vibrasjons-reduksjon på selve bilde sensoren. Sjekk derfor i brukermanualen om det er greit å gjøre denne jobben selv.
 
View the embedded image gallery online at:
https://tomeriksmedal.no/artikler?start=20#sigProId2f9383879a

Nødvendig utstyr

Det finnes flere forskjellige rense teknikker, fra de enkle blåserene til mer avansert børste/renseveske løsninger. Jeg har prøv budsjettutgaven som er en børste med blåsebelg for å blåse vekk støv og resultatet var grusomt da den blåser støvet som ligger i børsten ned på sensoren. Anbefales derfor ikke!

Etter å ha prøvd diverse utstyr for rensing så har jeg nå landet på to type børser "Sensor Swab" for selve sensorflaten og VisibleDust Corner Swab for hjørnene på sensoren. Sistnevnte bruker jeg også for å "plukke opp" støv på speilet, i søkeren og på objektivene. Husk å bestill Sensor Swab som passer din sensor!

Linker til produktene hos B&H PhotoVideo:
http://www.bhphotovideo.com/c/product/308405-REG/Photographic_Solutions_SS3BOX_Sensor_Swab_Type_3.html
http://www.bhphotovideo.com/c/product/439051-REG/Visible_Dust_2291205_1_Sensor_Clean_Solution.html
http://www.bhphotovideo.com/c/product/456862-REG/Visible_Dust_3098684_Ultra_MXD_100_Green_Corner.html

Om du søker på internett så vil du finne mange gode fremgangsmåter for å rense bildesensoren. Det finnes også gode filmer på Youtube. Før du begynner så husk å være forsiktig da sensoren er den viktigste og mest kostbare komponentet i kameraet ditt!
 
View the embedded image gallery online at:
https://tomeriksmedal.no/artikler?start=20#sigProIdfe14e274b8

Forberedelser

Ha alt klart før du begynner. Vent med å ta av beskyttelsesplastikken på Sensor Swab`n helt til du skal bruke den. Velg ett rom i huset hvor det er minst støv og du må ha godt lys! Jeg bruker baderommet etter at noen har tatt en dusj,- pga fuktigheten synker mesteparten av støvet ned på gulvet. Ta av objektivet og du vil se rett inn i speilet og lukkermekanikken. Ta gjerne å rens dette også, da alt av støv her er det du ser som sorte prikker i søkeren. Dette eksemplet er for Nikon D700, men det er tilsvarende for andre merker. Gå inn i kameramenyen og velg "Lock mirror up for claening". Trykk OK og trykk så ned utløseren. Du vil høre at spilet går til endes men det vil ikke lukke igjen før du slår av kameraet. Når du kikker inn i kameraet vil du nå se en blank overflate, det er dette som er filteret på sensoren du skal rense. Nå som de sensitive komponentene er blottlagt er det lurt å være ekstra forsiktig med å klø seg i håret, nyse eller svette mye... Om flekkene på sensoren er store vil du nå kunne se de med det blotte øyet.

Rens!

Det er nå tid for å ta av plasten av Sensor Swibe`n. Trypp på ett par dråper renseveske langs kanten på vattpinnen. Ikke bruk mer renseveske enn nødvendig! Renseveska fordamper nokså raskt så du må nå være klar til å begynne jobben. Legg vattpinnen ned mot høyre del av sensoren og dra den sakte, men bestemt, mot venstre. Du skal ikke presse hardt, men ett trykk omtrent som når du skriver er ett godt utgangspunkt. Når du har dratt pinnen helt til venstre kant løsner du trykket, løfter pinnen litt vekk fra sensoroverflaten og roterer 180 grader. Gjenta så prosessen fra vestre til høyre! Du er nå ferdig med denne vattpinnen og den skal nå kastes. Du vil nå se at rensevesken fordamper i løpet av få sekunder. Alt støvet som ikke ligger helt langs kantene skal nå være borte.
 
View the embedded image gallery online at:
https://tomeriksmedal.no/artikler?start=20#sigProId0df27116e1

Avslutningsvis bruker jeg en tørr (ingen renseveske) VisibleDust Corner Swab å drar forsiktig langs kantene for å fjerne de siste vanskelige flekkene. Nå er godt lys svært viktig! Jobb raskt og effektivt og når du er fornøyd så slår du umiddelbart av kameraet for å lukke igjen speilet. Sist gang jeg gjorde dette (en varm høstdag) skulle jeg bare ta en siste fin-titt med det resultat at det lå igjen en gigantisk svettedråpe på sensoren. Da var det på`n igjen!

Om ikke du allerede har renset speilet så ville jeg gjort det nå. Ta så på objektivet, ta noen bilder å se om du er fornøyd!

 

Porsche 911 er regnet som en av de mest driftsikre og pålitelige bilene på markedet idag, og i følge Porsches nettsider er med mer enn 80% av alle produserte 911`r fremdeles på veiene. Denne bilen jeg har fått tak i er en 1992 modell Porsche 911 Carrera 4. Dette eksemplaret har levd sine tidligere dager i Sveits, og i den standen denne er så har den blitt kost mye med gjennom sine 22 år på veien. Fargen er sjelden og kalles Horizon Blue. Interiøret er selvfølgelig skinn, kledelig i mørk blå farge med flotte blå håndsydde sømmer. Styringen, motor og gearboksen er svært presist, skulle neste tro det var et instrument for å kjøre på svingete veier!

Jeg har lenge hatt lyst til å ta noen gode fotografier av bilen. For å få frem linjene på denne kreves det en stor lyskilde,- noe jeg ikke har. Jeg har derfor prøvd en alternativ metode, som i mine øyne har fungert bra. Med en softbox på stativ, radiotrigger til blits og kamera på stativ tok jeg 13 eksponeringer som deretter er satt sammen i Photoshop. Det første bildet er uten blits, dette bilde skal være bakgunnen og eksponeres deretter. Bildene er tatt rett før soloppgang og med havtåke denne morningen ble fargen på bakgrunnen akkurat slik jeg ville ha. For styring av blits bruker jeg Pocket Wizard TTL5-systemet. For hvert bilde flytter jeg softboxen slik at jeg får høylys der jeg ønsker. Det er viktig å unngå skjemmende reflekser fra lyskilden i lakk og spesielt vinduene. I Photoshop legges alle bildene som forskjellige lag, og for hvert lag kjører jeg en "Calculate" for å isolere høylysene som deretter blir hvert lags respektive maske.

Avslutningsvis justerer jeg fargetone i høy- og lavlys, kjører oppskarping i høylys og tilfører forsiktig litt støy i de mørke områdene. Sistnevne er en god teknikk for å fremheve detaljer.

Prosessen kan ved første øyekast virke kompleks, men tidsbruken fra bildene er importert fra minnekortet til det er ferdig, går på en liten time. Objektivet er en fast 50mm (f/1.4), lukketid 4 sekunder, ISO 100 og blender 2.8.

View the embedded image gallery online at:
https://tomeriksmedal.no/artikler?start=20#sigProId54df846922

 

Bildet er laget ved at flere eksponeringer er satt sammen. Alle er tatt med Nikon D700 og det glitrende gode vidvinkel-objektivet Nikon 14-24mm f/2.8. På stativ selvfølgelig, for her er det tatt 53 eksponeringer der jeg kaster en bøtte vann på bilen for hvert bilde. Jeg skulle gjerne hatt en hjelper til dette, men en 2 sekunders timer fungerte bra i dette tilfellet. Jeg har så valgt ut de 14 beste bildene som senere er montert sammen og maskert i Photoshop. Lukketiden på alle bildene er 1/500 sekund, blender 4,5 og ISO100. En blits står på innsiden av en softboks som lyser opp fronten av bilen, mens en annen lyser opp siden. Jeg har bevisst valgt å undereksponere for å få mer dramatikk i bildet. For å få til så rask synkronisering som 1/500 sekund av lukker og blits bruker jeg TTL5 radio-trigger fra Pocket Wizard. Normalt er jo raskeste sync på 1/250 sekund.


View the embedded image gallery online at:
https://tomeriksmedal.no/artikler?start=20#sigProId146fb1acbe

 

 
 
 
 

I lang tid har jeg hatt lyst til å prøve et mellomformat-kamera. Ikke fordi jeg trenger det, kun fordi jeg er nygjerrig. Mellomformat vil si at kameraets bildebrikke er større enn en gammeldags filmrute på 35 x 24 mm, som også er kjent som fullformat. I flere år har jeg brukt en Nikon D700 og det er altså et fullformat kamera. Navnet mellomformat kommer fra filmdagene, da en 35 mm-filmrute ble kalt småformat, og bladfilm på 4x5" og større var storformat. Typisk mellomformat-størrelse var da 4,5 x 6 cm.

Hvorfor mellomformat?

En av fordelene med medium formater i forhold til fullformat er at fotobrikken er langt større, altså kan man få høyere oppløsning og det kommer mer lys inn på bildesensoren. Innen fullformat så er det pr i dag Nikon D800 som er kongen på haugen med sin 36 megapiksel brikke. Normalt starter mellomformat på 39-40 megapiksel og fortsetter opp mot 100. Dog, det som blir brukt i denne testen har oppløsning på 21 megapiksel. En større brikke, kombinert med tilpasset objektiv gir også større kontroll over DoF (Depth of Field), altså dybdeskarpheten. Jevnt over så er også mellomformat-objektivene av bedre optisk kvalitet enn respektive brennvidder i fullformat. Mellomformat har en fargedybde på 16 bit mot 14 som er normalt for fullformat. Forskjellen mellom 14 bit og 16 bit høres ikke så mye ut, men det blir betydelig med tanke på at 14 bit opptak tilsvarer 16384 mulige verdier pr. fargekanal, mens 16 bit gir hele 65536 verdier pr kanal.

image

Ulempene med mellomformat er at alt blir større, tyngre og dessverre svært kostbart. Og siden filstørrelsen er stor og det er mye data som skal prosesseres så går alt langsom. Fryktelig langsomt. 1 bilde i sekundet regnes som raskt. Og høy ISO er 100 og da kommer korn i bildet helt tydelig frem. Det finnes i dag mellomformat som støtter høyere ISO, men da er prisen deretter. I profesjonell sammenheng brukes mellomformat stort sett i studio og til landskapsfotografering. Siste versjon av Mamiya som er med her i testen koster i størrelsesorden 75.000,- da inkludert 80mm objektiv, kamerahus og digitalt bakstykke på 40 megapksler. Pentax har en tilsvarende løsning og til samme pris. Et Hasselblad H5D starter på 102.000,- for de enkleste og ender på over 500.000,- for hus, ett objektiv og 50 megapiksel bakstykke.

KISS - Keep It Simple Stupid!

Mamiya 645 er modulbasert og består av kamerahus, objektiv og digitalt bakstykke. Alt kan skiftes ut etter behov og økonomi. De viktigste funksjonene er tilsvarende det man finner på normale fullformat kamera, og det var ikke mange bildene som skulle taes før det satt rimelig godt i fingrene. Det mest uvante er at alt går fryktelig tregt og at miniatyr-skjermen bak i beste fall kan vise komposisjon og histogram. Det er totalt ubrukelig til å sjekke fargene eller skarpheten. I tillegg mangler Mamiya alt av "nice-to-have" løsninger. Og det liker jeg. Jeg vil ikke ha kamera med masse automatikk eller funksjoner jeg aldri bruker. Stort sett bruker jeg alltid manuell blender og lukker, mens det hender en gang i blandt at jeg bruker autofokus. Og jeg vil ikke ha video på mitt kamera. Jeg har dette som hobby, og når jeg skal ta bilder så skal jeg kose meg med komposisjon samtidig som resultatet skal være så bra som mulig! Analogien går til fluefiskeren som sjelden får fisk, men han storkoser seg der han står med sin kastemaskin av en stang, snelle med den fineste lamellebremsen og en flue som er hjemmesurret etter alle kunstens regler.

F3Bildet ved siden av er tatt innendørs med naturlig belysning. Mamiya er brukt med 80mm objektiv, blender 2.8, 1/60 sekund lukketid og ISO 50. Kameraet er håndholdt så lukketiden er litt lang til å få dette helt skarpt, men forstørrer man dette opp så er det ikke på noen måte dårlig. Med kun noen fåtalls eksponeringer med Mamiya så er jeg ikke helt fortrolig med hvitbalansen. Dette kan kalibreres og helt sikkert bli langt bedre enn det jeg har fått til på bildene nedenfor.


Mamiya 645D, Nikon D4 og Nikon D700

De mest kjente mellomformatkamera i dag kommer fra Hasselblad, Pentax, Mamiya eller Phase One. Det en noen år gammel Mamyia 645D jeg har fått låne, denne med et 21 megapiksel bakstykke og en 80mm objektiv med blender 2.8. Dette objektive tilsvarer en 50mm blender 1,4 i fullformat. Når jeg først fikk mulighet til å låne slikt snadder så kontaktet jeg Jan for å avtale tid og sted for en praktisk sammenligning mellom Nikon D700, D4 og Mamiya 645. Lørdags morgen, 0700 møttes vi på Tromøy for å ta noen bilder i nærmiljøet. Denne artiklen er ikke en produkttest, men rett og slett noen bilder som er tatt med forskjellige system der erfaringene er delt med dere.

Bildene nedenfor er tatt med Nikon D700 med Nikon`s glimrende 50mm AF f1.4 objektiv, blender er satt til 2.4 og lukketid er 1/250 sekund. ISO 100. På Mamiya`n står et 80m objektiv f2.8, blender satt til 2,8 og lukketid er 1/125 sekund. ISO 50. En blits er satt opp på oversiden av stien og den reflekteres inn i en stor spreder for å få jevn belysning. For å aktivere blits har vi brukt Pocket Wizard radio-trigger. Dette fungerer også veldig bra på Mamiya.

View the embedded image gallery online at:
https://tomeriksmedal.no/artikler?start=20#sigProId358954a57f

I mine øyne er forskjellen relativt stor, spesielt med hensyn på følelsen av dybde innover i bildet som er formidabel på Mamiya`n. Dessverre kan ikke den lave oppløsningen som vist her gjengi den kvaliteten som er i bildene. 100% crop ser slik ut:

View the embedded image gallery online at:
https://tomeriksmedal.no/artikler?start=20#sigProId766cd9e404

På veien mot Spornes ligger et falleferdig hus. De samme objektivene, 50 og 80mm er brukt. Dette var tidligere på morgenen, rett før sola sto opp. For å få mest dybdeskarphet ble det nå brukt minste blender. Lukketid og blender for Nikon-kameraene er 1,3 sekund og blender 16, ISO 100. På Mamiya er lukketiden 6 sekund og blender 22, ISO 50. RAW-filene er tatt inn i Capture One (Phase One) for å få så like utgangspunkt som mulig. Capture One er brukt siden dette er laget spesielt for mellomformat-kamera. Det første jeg legger merke til i RAW-konvertereren er forskjellen i hvitbalansen. Nikon D4 har den mest nøytrale gjengivningen, mens D700 heller litt mot det varme (magenta/rød) og Mamiya går litt mot det kalde (cyan). Jeg har prøvd å justere alle likt.

View the embedded image gallery online at:
https://tomeriksmedal.no/artikler?start=20#sigProId24e9ec29c4

100%, Nikon D4, D700 og Mamiya.

View the embedded image gallery online at:
https://tomeriksmedal.no/artikler?start=20#sigProId1697bebf8a


 Vi tok også bilder inn gjennom vinduet for å sjekke hvor god Mamiyaen er til å plukke opp detaljer i de mørke områdene. Her brilierer Mamaiya med å hente frem alt av snadder på innsiden av vinduet. Isolert sett er bildene fra D700 av glimrende kvalitet, men når de sammenlignes med hva som kommer ut fra Mamiya`n så virker det som om det er ett slør på utsiden av objektivet. JPG-bildene på denne siden er dessverre for små og komprimerte til å synliggjøre den kvaliteten som er i bildene.

View the embedded image gallery online at:
https://tomeriksmedal.no/artikler?start=20#sigProId018188ba3f

 100% crop ser slik ut:

View the embedded image gallery online at:
https://tomeriksmedal.no/artikler?start=20#sigProId9926dde576

Tilslutt noen flere portretter, disse i motlys fra soloppgangen og med en blits satt foran personen på bildet for å motvirke motlyse. Blitsen er også her satt opp sammen med en stor reflektor for å få jevnt belysning.

View the embedded image gallery online at:
https://tomeriksmedal.no/artikler?start=20#sigProIdd9225b206a

100% crop ser slik ut:

View the embedded image gallery online at:
https://tomeriksmedal.no/artikler?start=20#sigProId07951a3aee


Så hva blir det til?

Etter en helg der jeg har fått tatt noen bilder med Mamiya og Nikon D700 og tildels D4 side om side sitter jeg igjen med en tanke om at mellomformat fortsatt er kjempespennende. Selv med sine begrensninger og svakheter som at det er tregt, tungt og dyrt digger jeg resultatet som trylles frem fra minnekortet. Totalt sett vil nok både Nikon D4 og D700 eller en D800 produsere langt bedre bilder enn det jeg teknisk er kapabel til å beherske. Og disse nevnte fullformatkamerene fra Nikon tåler alt, er fantastisk pålitelige og de tar gode bilder under absolutt alle forhold. Mamiya`n har som nevnt sine begrensninger, alikevel er bildene jevnt over bedre,- ikke bare med hensyn på oppløsning men mest av alt gir bildene mer følelsen av å være tilstede. Blander man økonomi inn i dette, noe man ikke må... så er det definitivt Nikon D800 som ville vært det fornuftige valget dersom jeg skal vurdere å bytte ut D700`n.

Det som er helt sikkert er at jeg ikke kunne hatt bare en Mamiya 645D,- til det er den alt for upålitelig, treg og har for mange begrensninger. Men, for å bruke på de dagene man har anledning til å roe det hele ned for å skyte noen virkelig gode bilder,- ja til det er det et aldeles glimrende verktøy!

Takk for lånet :)