For å bli mer komfortabel i forhold til å jobbe etter en tidfestet plan, bestemte jeg meg høsten 2018 å lage et personlig fotoprosjekt. Prosjektet fikk tittelen “Menneske. Flater”, der tittelen i seg selv gav klare føringer å jobbe etter. Mennesket skulle altså avfotograferes på en bakgrunn, eller flate, der denne skulle være betydelig større enn mennesket som ble portrettert. Gjennom prosjektet har jeg måtte tvinge meg ut av komfortsonen og mener selv det har utvikle meg som fotograf. Vanligvis har jeg tatt bilder "for gøy" uten de store føringer. I dette prosjektet har jeg måtte planlegge bakgrunn, menneske, klær, lys og komposisjon.

Alle bildene er tatt i området rundt Arendal, der bygningsmassen er begrenset i forhold til de større byene, så det har gått med mye tid på å lete opp egnede flater/bakgrunner. Hensikten med «Menneske. Flater» var å formidle mennesket som et element som står i kontrast til en flate. Et delmål i prosjektet er å lære mer om hvordan disse formene kommuniserer med hverandre gjennom enkle grafiske virkemidler og komposisjon. I grafisk lære snakkes det ofte om prinsippene: Balanse, kontrast, harmoni, bevegelse, proporsjon og rytme; noe bildene også representerer. På engelsk blir dette Balance, Contrast, Harmony, Movement, Proportion og Rhythm; der jeg har navngitt fotografiene etter de respektive prinsippene.

Noen enkle og definerte føringer ble satt opp i forkant av prosjektet, eksempelvis skulle alle bildene tilpasses liggende 5x7 format og flaten skulle alltid være større enn mennesket. I prosjektet har jeg hatt god anledning til å utforske mer innen bruk av farger, deriblant også såkalte "pastellfarger”. Dette var populære farger i min ungdomstid (1980-årene) så det er på høy tid å ta de frem igjen. Dette forsiktige fargevalget sammen med enkle, stilrene komposisjoner er valgt for å formidle det sarte i oss mennesker. Samtidig som det får tankene inn mot det uoppdagede og drømmende hos betrakteren.

Alle bildene er tatt i naturlig lys og det er brukt Leica S mellomformat-kamera med 70mm Summarit S objektiv på alle bildene.

Modeller: Hanne Sellin, Solveig Pihlfeldt Haugen og Heidi Pettersen
Kostymer og rekvisitter: Ingebjørg Angelstad

(I ettertid har NSFF Magasinet omtalt prosjektet her i tillegg til Foto.no)

4 bilder av serien er også valgt ut til å være en del av den jurierte utstillingen på Fotografiets dag på Preus Fotomuseum i Horten 18. august

View the embedded image gallery online at:
https://tomeriksmedal.no/artikler?start=5#sigProId1cd77febd4

 

Fotokonkurranser finnes i en rekke varianter, fra de aller enkleste konkurransene på sosiale medier der antall “likes” danner grunnlaget for plasseringen, til større konkurranser der det sitter en jury å bedømmer de forskjellige bildene etter gitte normer. I denne artikkelen vil jeg legge vekt på sistnevnte og spesielt konkurranser som er godkjent nasjonalt av Norsk Selskap For Fotografi (NSFF) eller internasjonalt av Fédération Internationale de l’Art Photographique (FIAP).

Den naturlige starten for alle som er med i en NSFF-tilknyttet fotoklubb er å bli med i Norgesmesterkskapet i Foto. Dette er en lavterskel fotokonkurranse som blir arrangert to ganger i året av NSFF. Her finnes en rekke klasser som en kan delta i og det er eget NM for ungdom under 25 år. Viktig for alle type konkurranser er å sette seg godt inn i konkurransereglene før en begynner å sende inn bilder. Innen fotokonkurranser så er det to uttrykk som raskt kommer frem, nemlig antatt og refusert. Alle bilder som blir antatt ansees å være verdig for å bli med i konkurransen og vil således være med å kjempe om de premierte plassene. Refusete bilder ryker ut av konkurransen. Normalt blir 20-30% av de innsendte bildene antatt. Bilder som blir antatt regnes ikke som premierte, men de får alikevel poeng som teller til både plankett og hedersmedalje. NSFF har et egen intrikat poengsystem som jeg synligjør lengre ned i artikkelen. Men, først noen begreper og utrykk relatert til internasjonale konkurranser:

FIAP, PSA og UPI. Salons og patronage. Biennal
Når en deltar i internasjonale fotokonkurranser så dukker det opp ord og uttrykk som kan virke forvirrende. En kommer i kontakt med andre mennesker med nær hele alfabetet av forkortelser etter navnet sitt som beskriver de forskjellige hederstegnene vedkommende har opparbeidet seg over tid og man oppdager nye fora der det diskuteres aksept-grenser, fordeler og ulemper ved de forskjellige salons eller hvorfor en patronage er bedre enn en annen. Det er en ny verden å komme inn i, og den er absolutt ikke for alle.

Å komme i gang er forholdsvis enkelt. Du finner en salon du vil delta i, leser instruksjonene for konkurransen, gjør ferdig ditt bidrag og sender inn bilder i de repektive klassene. Når så resultatene kommer har du kanskje med litt hell fått dine første antatte (accepted) bilder. Etterhvert kommer også de første medaljene og kanskje en og annen hederlig omtale. Etterhvert som en begynner å høste poeng så vil også de første hederstegnene komme. Basert på egen erfaring: ikke gi opp dersom det går noe tid før du får dine første antatte bilder! Jeg anbefaler alle å lese nøye gjennom instruksene til de respektive konkurransene slik at en unngår diskvalifikasjon med bilder som ikke møter de gitte reglene for konkurransen.

 

Picture01014BW

"Surreptitous"
Dette portrettet holdt til gull-medalje i den internasjonale konkurransen Vizuals Souls i India sommeren 2019.

Hva er så en salon?
Hvert år arrangeres det hundrevis av salons. Dette er konkurranser, gjerne kombinert med en utstilling, som er åpne for både amatører og profesjonelle fotografer. Hovedtanken med en salon er at alle bilder som deltar skal bli bedømt rettferdig og etter en forutsigbar standard, uavhengig hvor i verden konkurransen finner sted. FIAP (Federation Internationale de l’Art Photographique), PSA (Photographic Society of America) og UPI (United Photographers International) er internasjonale organer som godkjenner de forskjellige salongene etter gitte kriterier, og er på mange måter en kvalitetssikring og garanti for at det er en anerkjent og seriøs arrangør som står bak. FIAP alene har mer enn 1 million medlemmer fra over 80 land og arbeider på tvers at religiøse og politiske meninger der hensikten er å fremme fotografisk kunst.

Hvorfor delta?
Det kan være forskjellige grunner til at en ønsker å delta i en slik type konkurranse. Det koster penger å delta og det tar en del tid å registrere deltagelsen, så hvorfor ikke bare vise bildene på sosiale medier? For egen del så handler det om å få en kvalitativ tilbakemelding på eget arbeid. I tillegg er det svært god inspirasjon å se hva andre fotografer lykkes med. I nesten alle internasjonale konkurranser i regi av FIAP, PSA eller UPI får en et såkalt “score card” der en ut fra poengsummen kan se om egne innleverte bilder har fått en utmerkelse (award) i form av hederlig omtale eller medalje, eller om bildet i det hele tatt har blitt antatt i konkurransen.

Over tid kan en på denne måten kan en gjøre seg opp noen meninger om hva som fungerer av bilder og hva som ikke fungerer så godt. Når konkurransen og utstillingen er ferdig så blir som oftest de premierte bildene samlet i en katalog som blir tilsendt i form av en trykket bok. Enklere konkurranser sender ut dette som et pdf-dokument. Uansett form så er denne katalogen en god kilde til inspirasjon for videre arbeid!

Det finnes en rekke konkurranser å delta i, men det fine med konkurranser i regi av FIAP, PSA eller UPI er at det er helt klare regler for hvordan innleverte bilder kan brukes i ettertid.

L1001234

"In between the elements"
Dette bildet fikk sølvmedalje i Nordic Digital Circuit 2018, arrangert av Nordisk Forbund For Fotografi (NFFF)

Nasjonale og Internasjonale Plaketter
Som medlem av NSFF så holdes det poengregnskap for hhv. Nasjonale- og Internasjonale konkurranser. For å få poeng til plakett så må resultater være fra en nasjonal konkurranser godkjent av NSFF, Norgesmesterskap i regi av NSFF eller internasjonalt godkjent av FIAP (Federation Internationale de l’Art Photographique) eller PSA (Photographic Society of America). Det er verdt å merke seg at bilder som er antatt ikke regnes som premierte bilder. Det gis poeng i etter følgende matrise:
 
Gullmedalje Sølvmedalje Bronsemedalje Hederlig Omtale Antatt
Norgesmesterskap 10 poeng 7 poeng 5 poeng 3 poeng 1 poeng
Nasjonale konkurranser godkjent av NSFF:  5 poeng 4 poeng 3 poeng 2 poeng 1 poeng
Internasjonale konkurranser (FIAP eller PSA)
10 poeng 7 poeng 5 poeng 3 poeng 1 poeng

Poengen samles opp over tid, der NSFF holder regnskap på opparbeidede poeng til NM og andre godkjente nasjonale konkurraner. I internasjonale konkurranser må du selv føre regnskap og få resultatene godkjent av NSFF. Det deles ut plaketter for nasjonale og internasjonale resultater etter følgende oppnådde poeng:
 
NASJONAL PLAKETT
Bronseplakett 25 poeng
Sølvplakett 50 poeng
Gullplakett 100 poeng
Bronseplakett m/rød emalje 200 poeng
Sølvplakett m/rød emalje 300 poeng
Gullplakett m/rød emalje 400 poeng
Bronseplakett m/hvit emalje 500 poeng
Sølvplakett m/hvit emalje 600 poeng
Gullplakett m/hvit emalje 700 poeng
Bronseplakett m/mørk blå emalje 800 poeng
Sølvplakett m/mørk blå emalje 900 poeng
Gullplakett m/mørk blå emalje 1000 poeng
 
INTERNASJONAL PLAKETT
Bronseplakett 25 poeng
Sølvplakett 50 poeng
Gullplakett 100 poeng
Bronseplakett m/blå emalje 250 poeng
Sølvplakett m/blå emalje 500 poeng
Gullplakett m/blå emalje 1000 poeng
Bronseplakett m/grønn emalje 1500 poeng
Sølvplakett m/grønn emalje 2000 poeng
Gullplakett m/grønn emalje 2500 poeng
Bronseplakett m/gul emalje 3000 poeng
Sølvplakett m/gul emalje 4000 poeng
Gullplakett m/gul emalje 5000 poeng
Bronseplakett m/oransje emalje 6000 poeng
Sølvplakett m/oransje emalje 7000 poeng
Gullplakett m/oransje emalje 8000 poeng
 
 
Nasjonale Hederstegn
NSFFs hederstegn gis for fremdraget fotografisk virksomhet eller arbeidsinnsats. NSFFs hederstegn er nasjonale og kan ikke benyttes internasjonalt. Selv om de fleste land har sine nasjonale hederstegn, er det kun FIAP (Fédération Internationale de l’Art Photographique) og PSA (Photographic Society of America) som er internasjonalt anerkjent. Resultater gir poeng til hederstegn etter følgende matrise:
 
  Gullmedalje Sølvmedalje Bronsemedalje Hederlig Omtale Antatt
Poeng tellende til ANSFF Norgesmesterskap 20 poeng 15 poeng 10 poeng 7 poeng 5 poeng
Nasjonale konkurranser godkjent av NSFF: 10 poeng 7 poeng 5 poeng 3 poeng 2 poeng
Poeng tellende til ENSFF Nasjonale konkurranser godkjent av NSFF: 20 poeng 15 poeng 10 poeng 7 poeng 5 poeng
Internasjonale konkurranser (FIAP eller PSA) 15 poeng 15 poeng 15 poeng 10 poeng 5 poeng
 

Det første hederstegnet tildeles ved opparbeidet 200 poeng, der kun nasjonale poeng teller. Dette hederstegnet kalles ANSFF - Artist Norsk Selskap For Fotografi.
 
Deretter følger hederstegnet ENSFF - Eksellense Norsk Selskap For Fotografi som tildeles ved 1000 poeng, da med poeng tellende fra både nasjonale og internasjonale konkurranser. I tillegg kreves 3 premierte bilder i NM og 4 premierte i internasjonale konkurranser. Mer enn 50 ulike bilder må være antatt og ANSFF må være oppnådd. Deretter følger ENSFF Bronse, ENSFF Sølv, ENSFF gull og ENSFF Platina. Til forskjell fra nasjonale konkurranser, der NSFF holder regnskap på poeng, så må en i de internasjonale konkurransene selv føre regnskap for så å få oppnådde poeng godkjent av NSFF
 
Internasjonale Hederstegn
På tilsvarende måte som NSFF har sine hederstegn så finner en tilsvarende hos FIAP og PSA. På engelsk kalles dette for "Distinctions". I internasjonale konkurranser må hver og en deltager føre sitt eget regnskap på poeng. Når en har oppnådd kravet til et hederstegn så er en selv ansvarlig for å søke godkjenning for dette. De aller fleste konkurranser jeg er med på er i regi av FIAP, dermed er det også hederstegnene fra FIAP som er de mest naturlige å jakte på. Det første hederstegnet en kan oppnå er "Artist FIAP", forkortet AFIAP. For å søke om dette så må følgende kriterier ligge til grunne:
- antatt, eller bedre, i minimum 15 internasjonale konkurranser fordelt på 8 forskjellige nasjoner (en turnering teller som ett land)
- minimum 40 forskjellige bilder antatt
- minimum 4 print antatt
 
Neste hederstegn på rangstigen er EFIAP - Excellence FIAP som har vesentlig mer omfattende krav:
- antatt, eller bedre, i minimum 30 internasjonale konkurranser fordelt på 20 forskjellige nasjoner (en turnering teller som ett land)
- minimum 250 forskjellige bilder antatt
- minimum 25 print antatt


Frustrasjonen
Fotokonkurranser kan være skikkelig frustrerende. Bilder en har solgt mye av, eller som har fått positiv oppmerksomhet på sosiale medier og som en gjerne tar som en selvfølge at skal få medalje, blir kanskje ikke engang antatt. En vil føle at juryen er både pirkete, inkonsekvent og lite forutsigbart og man vil oppleve at bilder som ikke blir antatt i en konkurranse kan få en medalje eller hederlig omtale i en annen. Slik er det dessverre når en begir seg ut i et system av subjektiv bedømming. Men heldigvis vil det over tid være god kvalitet som gir best avkastning.

Slike konkurranser krever hverken medlemskap i fotoklubb eller forbund (NSFF -Norsk Selskap For Fotografi), men for å benytte de oppsamlede poengene til hederstegn eller medaljer må en på en eller annen måte være medlem av forbundet. Som medlem av Arendal Fotoklubb er jeg automatisk også medlem av både FIAP og NSFF.

 

L1004835

"Western Capercaillie"
Fotografiet ble belønnet med gull-medalje i Lanterna Magica print-konkurranse høsten 2019 og
en sølv-medalje i Nordisk Digital Circuit våren 2019



Relevante linker
Nedenfor finner du noen relevante linker for å komme i gang med konkurranse-fotografering. For medlemmer av NSFF så er deltagelse i Norgesmesterskapet en god start. Husk, det viktigste er ikke å vinne, men å delta!

FIAP

FIAP/Patronage

Norges Forbund For Fotografi

Nordisk Forbund For Fotografi

 

Eksponering vil innen fotografi si å utsette en digital bildesensor eller fotografisk film for lys i den hensikt å lage et bilde. Dette er den grunnleggende måten fotografering fungerer på. Varigheten av en eksponering er angitt med lukkertid mens blenderåpningen bestemmer lysmengden som skal passere gjennom objektivet. Blenderåpningen bestemmer hvor mye lys som skal slippes inn i det tidsrommet lukkeren er åpen. For å få et korrekt eksponert bilde, kreves det en god balanse mellom blenderåpning og lukkertid. For mye lys vil gi et overeksponert bilde, mens for lite lys vil føre til et undereksponert bilde.

Når en betrakter et bilde er det oftest de lyse områdene eller områder med høy kontrast, som øynene tiltrekkes mot. For å få disse områdene til å fremstå som korrekt eksponert er det derfor viktig å forstå kritikaliteten og funksjonsmåte for kameraets lysmåler og hvordan informasjonen fra denne kan brukes for å få et så godt eksponert bilde som mulig. Som flere andre tekniske finurligheter har forskjellige kamera sine særegenheter, deriblant er lysmåleren på M9 veldig sensitiv for punkt-belysning, så det anbefales å lære å kjenne sitt eget kamera i forskjellige lysforhold.

Artikkelbilde eksponering

Et godt eksponert bilde med detaljer i både skygge- og høylys områder

histogram

Det samme bilde fremstilt gjennom et histogram. Histogrammet viser at det er godt med informasjon i både skygge- og høyløs områder

 

Lysmåleren, hvordan fungerer den?
De aller fleste digitale kamera har flere innstillingsmuligheter for hvordan den innebygde lysmåleren skal måle lyset. De mest vanlige prinsippene ser du nedenfor (Det finnes flere varianter av disse, som eksempelvis Nikon`s «Highlight weighted metering» modus og Canon`s «Partial» modus, men vi holder oss til de tre i denne omgang)

metering

«Multi segment/evaluative» - lysmåleren lager en gjennomsnittsmåling av hele bildeflaten, men tar ekstra hensyn til spesielt lyse/mørke områder i bildeflaten. Dette er som regel standardinstillingen på nye kamera.
Med denne målemetoden vil kameraet måle lyset over hele motivet for å bestemme hvordan eksponeringen skal bli. Kameraet vil ta hensyn til hvor du har plassert fokuspunktet og vektlegge dette området litt mer enn de andre områdene i bildet, men det er altså et gjennomsnitt av hele motivet som brukes. Denne målemetoden fungerer godt ved generell fotografering i naturlig lys som er jevnt fordelt over bildeflaten.
«Spot» - lysmåleren måler kun lyset i et lite, avgrenset felt der du har plassert fokuspunktet ditt. Alt annet ignoreres, så dette er derfor den mest nøyaktige målingen. La oss si at du vil fotografere en stor fasade på en solrik dag der en dør er vidåpne. Selv om ytterveggen er godt opplyst, er den fortsatt veldig mørkt inne, og dør-området tar opp en stor del av scenen. Ved hjelp av punktmåling, sikter du med midtpunktet i søkeren ved døråpningen, foretar en lysmåling (og kanskje låser den), komponere bildet på nytt og tar bilde. Da vil du ende opp med en godt eksponert interiør og sannsynligvis blir fasaden noe overeksponert.
«Center-weighted» - lysforholdene i midten av motivet får større innvirkning enn lysforholdene i periferien. Denne metoden bruker et spesifikt område i midten av motivet. På mange kameramodeller kan du selv bestemme hvor mye utover senter som skal tas hensyn til. Dette blir altså ganske likt som spotmåling, forskjellen er bare at området som måles her er litt større og at det kun måles ut ifra senter av motivet uavhengig av hvilket fokuspunkt du har valgt.

 

Hvilke av disse målemetodene en skal bruke beror på personlige preferanser, ulike arbeidsmetoder, ulike motivtyper og ulike lysforhold. Her er det vanskelig å sett opp noen "regler". Å bruke "Sentrumsvektet" lysmåling vil kunne gi en relativt dramatisk annerledes eksponering enn "Gjennomsnitt" ved enkelte motivtyper/lysforhold. Selv synes jeg at «Evaluert måling» gir gode resultater i de fleste tilfeller, i hvert fall slik jeg fotograferer. Dette er derfor noe som man må lære seg gjennom prøving og feiling og jeg oppfordrer alle til å teste ut eget kamera på dette området.

Dersom kameraet står i et automatisk program vil automatikken, avhengig av hvilket eksponeringsprogram kameraet er satt til, i kameraet forsøke å finne en kombinasjon av blender, lukkertid og ISO som gir en eksponering der bildets totale luminans gir en normal grå flate. Med normal grå menes et bilde der histogrammet har en snittverdi på 128. Histogrammet viser et bildets luminans og strekker seg fra 0 (sort) til 255 (hvit), og snittet av det er 128.

Med kameraet i såkalt «Program-mode» tar kameraet kontroll på både blender-åpning og lukkertid; så, om en nå justerer blenderen vil lukkertiden automatisk bli justert for å opprettholde den samme eksponeringen. I blender-prioritert program er det brukeren som setter blender-verdien og automatikken i kameraet vil justere lukkertiden. I lukkertidsprioritert modus er det det motsatte. Dersom automatikken nå prøver å stille eksempelvis blender til en større blender enn det objektivet fysisk kan klare, så vil bildet bli undereksponert. Dette kan i så fall justeres med å øke ISO-verdien eller øke lukkertiden. Dersom Auto-ISO er aktivert vil kameraet alltid velge den laveste ISO-innstillingen innenfor et forhåndsvalg område for å opprettholde en lukkertid som er raskere enn en valgt verdi (eller ofte 1/ brennvidde i sekunder. Eksempel: med 50mm brennvidde gir 1/50s lukketid som lengste fornuftige lukkertid.

Dersom en tar bilder i manuell modus vil en måtte forholde seg til lysmåleren i kameraet og følge med på grafikken i søker eller bak på skjermen hvordan eksponeringen forløper seg.

Eksponerings kompensasjon
Eksponeringskompensasjon brukes når fotografen vet at kameraets automatiske beregning av eksponering vil gi et feil resultat. Hvis man har en spesielt lys flate enten i forgrunnen eller bakgrunnen av hovedmotivet, kan kameraets lysmåler bli lurt, slik at det kan være nødvendig å kompensere. Når en bruker eksponeringskompensasjon så flyttes 0-punktet på lysmålingen. Dersom en velger å bruke -1 EV eksponerings kompensasjon så vil altså automatikken trekke denne fra den kalkulerte eksponeringen før verdien vises.

 metering symbol

Dette symbolet viser kameraets lysmåler.
Når pilen er sentrert så er bildet korrekt eksponert i forhold til den valgte målemetoden.
Viser den -1 så er bildet undereksponert med ett trinn.

 

Histogram og «Exposure to the right»
Histogrammet er en kurve som viser fordelingen av lys i bildet. På bildebrikken mottar hver piksel en mengde lys som i et bilde på 8 bit defineres med en styrke fra 0 til 255. Lys-informasjonen fordeles i histogrammet, der verdien 0 (svart) ligger på venstre side, mens 255 (hvitt) er på høyresiden. Jo høyere søyle, desto flere piksler som tilsvarer denne verdien i bildet, er det. I utgangspunktet viser histogrammet den totale lysstyrken, men kan også stilles for å vise RGB-fargene: rød, grønn og blå. På denne måten kan en sjekke om det er eventuelle fargestikk i bildet.

I tillegg til histogrammet har de aller fleste kamera et annet nyttig verktøy, nemlig visning av sorte og hvite områder som blinkende flekker, ofte i blått og rødt. De blå feltene representerer områder som er undereksponert mens de røde viser de som er over-eksponert. Det anbefales igjen at man finner ut hvordan en kan veksle mellom disse verktøyene og hvordan de stilles inn. Sistnevnte visning kan ofte justeres med innslagspunkt for varsling av skygge og høylys. Nedenfor sees tre eksoneringer av det samme motivet henholdsis er eksponert 1 trinn for mørkt, korrekt eksponering og 1 trinn for lyst eksponert.

3 histogram

En moderne bildesensor har i dag et gitt dynamisk omfang som avgjør hvor lite eller hvor mye lys kameraet kan håndtere. Siden de digitale kameraene overtok for film har det vært snakk om mottoet «exposure to the right» eller eksponer mot høyre. Med dette menes at det er å foretrekke at en eksponerer slik at histogrammet har en balanse mot det lyset i bildet og at histogrammet gjerne er helt inntil, men ikke forbi høyre avgrensning. Grunnen til dette er at en ønsker å så mye informasjon i bildet vi kan få med så lite støy som mulig, og på grunn av bilde-sensorens oppbygning og virkemåte er det nettopp de lyse områdene som inneholder mest informasjon.

Et under-eksponert bilde kan lysnes under etterbehandlingen av bildet, men dette vil alltid tilføre støy i bildet da funksjonsjonsmåten for å lysne et bilde er å forsterker signalene som er lagret i RAW-dataene. Altså skal de svakeste signale forsterkes, de signalene som også har mest støy fra da bildet ble tatt. Ved å eksponere mot høyre side av histogrammet kan en altså maksimere bildekvaliteten ved at en unngår å tilføre støy i bildet, en får den beste fargenøyaktighet og ender totalt opp med et bedre utgangspunkt for videre redigering. Det er verdt å merke seg at denne problemstillingen er stort sett relatert til digitalkamera da et analogt kamera har en film som normalt responderer ikke-lineært på lys. De siste årene har det også vært en enorm utvikling av bilde-sensor teknologi som gjør det mulig å "grave frem" langt mer informasjon i RAW-formatet enn tidligere.

 

 

L1001457

Det er lite rom for feil når en skal fotografere et brudepar eller et bryllup. Som bryllupsfotograf har en strengt tatt kun én mulighet for å ta bilder av brudeparets store dag, derfor kreves det planlegging, konsentrasjon og orden på kamerainnstillingene for at fotograferingen skal lykkes og for å få brudeparet fornøyd.

I forkant av den store dagen bør en ha sett seg ut et par gode lokasjoner. Ha gjerne en reserveplan dersom været skulle slå seg helt vrangt. Fremkommeligheten kan være noe å tenke på i forhold til å bære masse utstyr langt og ikke minst for selve bruden som ofte har på seg en lang sart kjole. En god dialog med brudeparet er nøkkelen her for å finne et sted både de og du blir fornøyde med. Kom gjerne med ideer og tanker, men husk at det er brudeparets dag, og deres ønsker som dikterer hvordan sluttresultatet skal være.

Når dagen kommer er det stort sett de samme utfordringer en møter på fra gang til gang. Brudeparet har ofte dårlig tid samtidig som de har skyhøyde forventninger. Det kan skape en uheldig stresset situasjon. Stress bidrar til at en gjør feil og jeg tror alle som har opplevd dette vet at det er under stress at de mest banale feilene som feil fokus, eksponering og uønskede elementer i bilde gjør seg gjeldene. Prat med brudeparet og vis bildene underveis. Når en får til en god dialog med de du skal fotografere så slapper alle mer av og resultatet blir alltid bedre.

Tilbake til det tekniske så er kanskje den største utfordringen med bryllupsfotografering at brudens kjole som oftest er hvit og brudgommens dress er sort. Og at man som oftest fotograferer disse utendørs på høylys dag. Kameraets lysmåling blir dermed "lurt" slik at en ender opp med enten helt sort dress (sort hull) eller hvit (utbrent) kjole om man ikke følger med på kameraets histogram. Mange anbefaler å bevisst under-eksponere bildene for å være på den sikre siden. Det er i mine øyne helt feil: eksponer riktig, bare pass bare på at den hvite kjolen aldri blir utbrent. De fleste kamera i dag har en lysmåler som har tre forskjellige innstillinger der lyset måles over hhv. flate, punkt eller senter av bildeflaten. Ta deg tid til å forstå hvordan disse innstillingene kan endre et bildets eksponering avhengig av hvordan lyset treffer bildeflaten. Et undereksponert bilde gir gjerne sorte huller i bildeflaten, noe som er like sjenerende som hvite utbrente områder.

Kameraets histogram er et godt hjelpemiddel for å kontrollere eksponeringen, mens bildevisning på skjermen kun brukes til å sjekke komposisjon og for å se at fokus sitter der det skal. Som vanlig i slike portrett-situasjoner så kobler jeg Leica S`n opp mot en Macbook med en "tether"-kabel. På denne måten tar det bare noen få sekunder fra jeg tar bildet til jeg kan se bildet i full størrelse på skjermen. For å vise bildene bruker jeg programmet Capture One. Adobe Lightroom vil også fungere for dette. De jeg tar bilder av får se på bildene i pausen, ikke mens bildene blir tatt. Skal de begynne å skue ned på skjermen jeg har med så vil de bli ukonsentrerte og man mister flyten i arbeidet. Ved å ha med egen laptop gjør det enkelt for meg å verifisere fokus, eksponering og komposisjon. Min egen arbeidsprosess, inkludert forberedelser er tidligere publisert i artikkelen som omhandler min egen arbeidsprosess, kort oppsummert slik:

Arbeidsprosessen

Generelt beskriver min egen arbeidsflyt som en 3-delt prosess: Forberedelser, fotografering og etterbehandling. Uttdypende punkter finner du ved å klikke på fanene i oversikten nedenfor:

    • Lad ALLE batteriene. Også de til blitsen(e). Ha alltid med reserve-batteri til den trådløse blits-radioen eller den digitale utløseren.
    • Pakk med det du trenger for den jobben eller de bildene du skal ta.
    • En passende klut/fille for å tørke av fotoutstyret dersom det blir vått eller sølete.
    • Hvitbalanse-kortet skal alltid være med.
    • Ta med stativ for sikkerhets skyld.
    • Mer enn ett minnekort må være med. De kan feile.
    • Alle minnekort formateres i kamera før fotograferingen. Det er en god regel å begynne med ny-formaterte minnekort, både for å slippe å håndtere så mange bilder men også for å forlenge levetiden på minnekortet.
    • Dersom du skal ta viktige bilder på et sted du ikke kjenner så er det alltid bra å ta seg tid til en befaring noen dager før den aktuelle tagningen for å bli kjent med området. Alt fra å finne parkering, til det å velge riktig fottøy eller se muligheter og begrensninger av lys, avklares raskt ved befaring.
    • Avtal gjerne med noen som kan være med for å hjelpe til.
    • Ha god tid. Om det er brudebilder eller portrett-foto som skal tas så er det mye enklere å ro ned nerver ved å være tidlig ute.
    • Kjenn ditt kamera og ha alle innstillinger tilpasset det du skal ta bilder av. Viktige momenter er ISO, fokus, lysmåling og fil-format.
    • Tar du bilder i mørket så bør du kunne plasseringene på alle knapper i blinde samt ha god kjennskap til de funksjonene du trenger å finne i menyen. Dette må tørr-trenes på hjemme. Skifte objektiv i blinde er en selvfølge.
    • Alle bilder bør tas i RAW-format. Det gir de aller beste forutsetninger for vellykket etterbehandling.
    • Ta gjerne bilder i serie, altså flere bilder etter hverandre. Det øker sannsynligheten for å finne ett godt utgangspunkt for videre bearbeiding.
    • Ha fokus på det du tar bilde av. Ikke på det du ser på skjermen bak kamera. Skjermen bak på kamera er et fint hjelpemiddel for å sjekke eksponering og komposisjon. For å sjekke fokus må du zoome bildet til 100% for å være sikker. Når du sjekker eksponering så må histogrammet brukes aktivt. Når jeg fotograferer mennesker så kobler jeg som oftest kameraet til laptop´n for å fotografere i såkalt «Tether-mode». På denne måten kan jeg, og de jeg tar bilde av, fortløpende se bildene på stor skjerm. Dette gir fantastisk god mulighet til å finjustere detaljer man aldri ville lagt merke til om man skulle forholde seg til den lille skjermen bak på kameraet. 
    • Dersom du har tid så sletter jeg de bildene som åpenbart er blundere. På dette tidspunktet sletter jeg gjerne opp mot halvparten av bildene som er tatt.
    • Pakk sammen fotoutstyret. Pass på å få med deg alt. Også søppel! Naturen etterlates slik den var når du kom.
    • Tørk og rengjør fotoutstyr som har blitt vått eller skittent før det legges i baggen.
    • Legg alt utstyr tilbake der det skal være slik at du finner det igjen til neste gang.
    • Når du kommer hjem så lades alle batterier som har blitt brukt

    • Innholdet i de benyttede minnekortene overføres til datamaskinen gjennom import-funksjonen til Capture One eller Lightroom. Det er mange veier til mål, finn den arbeidsprosessen som passer deg.
    • Etter at bildene er overført så legges minnekortene tilbake i kamerabag eller kamera. Det er en god rutine å vente med å formatere kortet før bruk neste gang, for på den måten har du en backup frem til da dersom noe skulle gå galt underveis. Men, minnekortet skal formateres før neste fotooppdrag starter.
    • Etter import er jeg nøye med å legge til egne "metadata" på bildene mine i form av "keywords" og karakterer. Dette bruker jeg til å katalogisere bildene slik at jeg ved enkle sorteringer kan hente ut de bildene jeg ønsker.
    • Grunnleggende redigering er å håndtere hvitbalanse, eksponering, høylys/skygge justering og kontrast. Så kommer oppskarpning, bearbeiding av vignettering og finjustering av farger. Alt dette gjør jeg i Capture One.
    • Beskjæring skjer med crop-verktøyet i Capture One. En svært god regel er å unngå beskjæring i så stor grad som mulig.
    • Bildet eksporteres til de forskjellige mediene jeg skal bruke de til. Facebook, Instagram og web være JPEG i fargerommet sRGB i 2048x1526 oppløsning. Mens de til trykk vil være så nær opp til original-formatets størrelse som mulig, lagret som TIFF og i fargerommet pro-Photo.
    • Dersom jeg skal gjøre større manipuleringer eller lage bilder som er sammensatt av flere så bruker jeg Photoshop.
    • For håndering av fokus-stacking ved makro-fotografering så gjør jeg sammenstillingen i Helicon Focus, eksporterer til DNG-filformat og fortsetter bearbeidingen i Capture One.
    • Bildene eksporteres avslutningsvis til de forskjellige mediene jeg skal bruke de til. Capture One har et eget verktøy for å lagre ett bilde i forskjellige formater automatisk, såkalt "Process Recepie". Bildene blir i såfall lagret i respektive mapper som kan hete “til web”, "JPG Hi-res" og “til trykk”. I disse tilfellene vil de som går til Facebook, Instagram og web være JPEG i fargerommet sRGB i 2048x1526 oppløsning. Mens de til trykk vil være så nær opp til original-formatets størrelse som mulig, lagret som TIFF og i fargerommet ProPhoto.

Sommerbryllup gir muligheten til å skape en fin stemning, der man kan utnytte de varme gule og grønne fargene fra trær og løv. Problemet med kraftig solskinn er dessverre at portrettbildene fort blir for kontrastrike med voldsomme skygger og høylys som brenner ut. Den perfekte dagen for et brudepar er en varm dag med sol fra skyfri himmel. Det står i sterk kontrast til det vi som skal fotografere ønsker oss, nemlig skyer, gjerne en grå dag, for å myke opp det harde kraftige sollyset.

View the embedded image gallery online at:
https://tomeriksmedal.no/artikler?start=5#sigProId9bbffab777

I solsterke forhold kreves det enten at man finner et sted med skygge eller at man har med seg et godt blitssystem. Blits/studiolys er brukt på alle utendørsbildene som er vist her og det hjelper godt med å myke opp de harde skyggene fra sollyset. Dersom lyset tillater det tar jeg gjerne noen bilder uten blits også. Hovedblitsen står alltid på innsiden av en stor reflektor for å gi så myke skygger som mulig. I kirken, eller på festen etter middagen, er blits helt uaktuelt og det er egentlig kun høy ISO sammen med lyssterke objektiv som fungerer. Et godt tips for fotografering i kirker er å ta noen prøvebilder med grå-kort før kirken blir fylt med mennesker for å sikre gode referanser på hvitbalansen. Det kan noen ganger være en fordel å bruke stativ dersom man ønsker en noe lengre lukkertid for å fornemme noen bevegelser i mennesker mot en sylskarp bakgrun.

Når det gjelder bryllupsportrettene, så kan det være en fordel å plassere brudeparet foran en rolig bakgrunn. Det er en god idé å endre på oppstillingen noen ganger, gjerne med forskjellige bakgrunner. Jeg tar alltid slike portrettbilder med stor blender for å få en diffus og uskarp bakgrunn. Når det gjelder brennvidde på objektivene varierer jeg mellom 35, 70 og 120mm.

View the embedded image gallery online at:
https://tomeriksmedal.no/artikler?start=5#sigProIde9769c0c2d

En populær gave til brudeparet er en liten bok med bilder fra bryllupet, og skal du gi dem noe slikt bør du ha det i tankene. Et album bør i tillegg til bilder av mennesker også inneholde detaljer av kjole, bordkort, dekorasjoner og brudebukett. Normalt ønskes bildene i klassiske farger og beskjæringer. Det kan allikevel være fint å legge opp seg noen svart-hvitt varianter da de har sin egen estetikk i slike sammenhenger. Kombiner stående formater med liggende. Det gjør det enklere å lage visuelt pent album i etterkant. Eller andre morsomme eller interessante detaljer som skulle dukke opp. Bruk fantasien!

View the embedded image gallery online at:
https://tomeriksmedal.no/artikler?start=5#sigProId63d8618362

 

 

 

 

 

Etter å ha fått ferdig det automatiske "focus stacking” systemet har jeg tatt en del makrobilder og i den forbindelse erfart at det å ha et presist justerbart stativhode gjør jobben enklere når jeg skal finne riktig utsnitt. Frem til nå har jeg stort sett kun brukt kulehoder, men selv det gode Arca Swiss P1 kommer til kort når jeg skal finjustering komposisjonen. Det samme opplever jeg når jeg står ute å tar landskapsbilder. Det er tidkrevende å få ønsket utsnitt med et kulehode.

Uansett hvor mykt og fint det beveger seg så vil et kulehode alltid rotere rundt senter av selve kula, som ligger langt under senter av objektivet, slik at alle endringer medfører at det du har i bilderamma blir forskjøvet i en eller annen retning. Alternative hode-løsninger finnes i form av Arca Swiss “Cube” , Lindhof sin “3D Micro” og Alpa sin “Gon” som alle har inviduell x- og y-akse som roterer rundt objektivets senter. Alle er ingeniørkunst, dessverre med høy pris der den billigste begynner på ca 15-tusen kroner.

Valget ble derfor å lage et hode med de samme egenskapene på egenhånd,- og slik ble det:

L1000806

Selve mekanismen består av standard komponeneter som er modifisert for å passe sammen

Dette selvlagde stativhodet er laget slik at alle endringer i vinkel har rotasjonspunkt om senter-aksen av objektivet. Altså beveger undersiden av kameraet seg i en sirkulær bane om objektivets senter-akse. Selve mekanikken består av to såkalte goniometer, som hver kan justeres +- 15 grader, som har fått påmontert en rotasjonsmekanisme i bunn og en standard RRS kamerainnfesting i topp. Kapasiteten er 8 kg.

L1000807

X-aksen rotert 11 grader

Disse goniometerene er presisjonsinstrument med forspente vanger med rullelager. I tillegg har jeg montert inn en halvkule på undersiden, som lar meg grov-justere vinkelen (+-15 grader)  for raskt å vatre opp hodet dersom jeg skal ta panoramabilder. X- og Y-akse er helt frikoblet fra hverandre og justeres ved å vri på to små hjul mens den nedre skiva kan rotere fritt 360 grader. Selv de minste justeringene gjøres helt enkelt med denne mekanikken selv med tungt kamerautstyr, det er rett og slett en fryd å operer!

L1000810

Her er både x og y-akse justert 15 grader, i tillegg til at selve basen er satt i ytterstilling.

Stativet jeg har er et Gitzo GT3542LS og dette har en standard innfesting der en adapter passer til alle stativ innenfor 2,3 eller 5 serien fra Gitzo. Dette gjør det enkelt å skifte stativhode fra ett stativ til et annet, eller som i mitt tilfelle, det gjør det enkelt å bytte mellom forskjellige hoder på ett stativ. For å gjøre det mulig å grovjustere vinkelen på dette hodet så har jeg satt på en adapter fra RRS, som er kompatibelt med de overnevnte seriene fra Gitzo.

L1000813

Med standarisert innfesting har Gitzo gjort det enkelt å skifte mellom forskjellige hoder